Jeg hadde mitt første møte med angst, depresjon og selvskading når jeg gikk på ungdomsskolen. Da hadde jeg lite kunnskap rundt disse temaene, og ante ikke hva jeg skulle gjøre med det. En ting visste jeg der i mot, og det var at jeg skammet meg. Så “løsningen” ble å holde det jeg synes var tøft helt for meg selv. De første årene sa jeg ingenting om hvordan jeg hadde det på innsiden til noen, men etter hvert ble dette alt for tungt å bære alene, så jeg lettet litt på tankene mine til en god venn jeg snakket med over nett. Det føltes litt lettere og tryggere når det ikke var noen som fysisk var rundt meg hele tiden. Vennen min forsto heldigvis fort alvoret og sa at dette måtte jeg dele med noen trygge voksne rundt meg også, hvis ikke ble han å gjøre det. Det var tøft og vanskelig, men med litt tid og god støtte så klarte jeg å åpne meg til foreldrene mine.
At jeg klarte det er jeg i dag så utrolig glad for, og jeg brenner virkelig for å spre budskapet om hvor viktig det er med åpenhet rundt psykisk helse. Det er viktig å snakke høyt om psykisk, fysisk og seksuell helse for å bryte tabu og fordommer, og for å vise at det er håp, samt være en motvekt til destruktiv åpenhet. I dag vet jeg at det ikke er en skam å slite, man er aldri alene om å ha det tøft, og ikke minst at det finnes personer der ute som både kan og vil hjelpe. Det kan være en hard kamp å kjempe for å få det bedre, men det er verdt det- fordi det blir bedre! Det har jeg selv erfart.
Jeg er med i Psyktærlig for å kunne dele av disse erfaringene i håp om at det kan hjelpe noen. Jeg vet i alle fall at jeg hadde satt veldig pris på mer kunnskap og støtte når jeg selv hadde det tøft. Jeg ønsker også gjennom arbeidet i Psyktærlig å kjempe for et samfunn som tar psykisk helse på alvor. Et samfunn som ser, lytter og forstår istedenfor å dømme basert på fordommer. Vi er alle mennesker, og vi har alle en psykisk helse som må tas vare på!