• Sandra Victoria Holst

Åpenhet hjalp meg å bli bedre kjent med meg selv

Oppdatert: 1. okt.


For meg har min psykiske helse vært en vanskelig labyrint å løse siden starten av tenårene. Som tenåring er identitet ufattelig viktig, og jeg strevde mye med å finne ut om mine psykiske helseplager var en del av min identitet eller ikke. Noen år holdt jeg det hemmelig for de fleste at jeg gikk til psykolog, og jeg forsøkte å bli minst mulig lagt merke til for at ingen skulle se hvordan jeg hadde det. Da jeg begynte på videregående og fikk et helt nytt nettverk av venner oppdaget jeg at mange flere hadde lignende utfordringer som meg. Jeg fikk venner som støttet meg, og til min store overraskelse ble de ikke skremt bort av at jeg fortalte dem om hva jeg slet med. De tilbød seg å lytte, hjelpe og finne humor i vanskelige situasjoner. De åpnet seg for meg også, og vi fant mye trygghet i hverandre. Når jeg ser tilbake innser jeg hvor heldig jeg var som fant disse gode vennene som tålte hele meg. På grunn av det har jeg klart å bli komfortabel med å være åpen om min psykiske helsehistorie og uredd for å snakke om psykisk helse som tema.


Det var ikke mye informasjon å finne om psykiske lidelser på internett da jeg var tenåring. I alle fall ikke de stedene på internett hvor det var naturlig for en tenåring å være. Mye av det som omhandlet psykiske lidelser var romantiserende og destruktivt, noe som definitivt påvirket hvordan jeg så på meg selv. Jeg begynte å se på det å være psykisk syk som en del av identiteten min. Da er det vanskelig å gi slipp. Etter noen år inn og ut av psykiatrien, på og av studier, og med perioder jeg så på meg selv som enten syk eller ikke syk akkurat nå, kom jeg meg ut av depresjonen og angsten. Plutselig klarte jeg å se ting bedre, og jeg fant riktig vei i labyrinten. I 2020 var jeg 25 år gammel og ble diagnostisert med ADHD. Det var med stor lettelse jeg mottok resultatet, som har gitt meg mange svar på hvorfor jeg er som jeg er.


Om jeg ikke hadde lært meg å være åpen om psykisk helse med vennene og foreldrene mine, hadde nok veien ut av labyrinten vært enda vanskeligere å finne. Om informasjonen om psykisk helse på internett ikke hadde økt og blitt bedre samtidig som åpenhet ble mer vanlig, hadde jeg kanskje aldri lært om hvordan hjernen min funger. Jeg ville kanskje ikke oppdaget at jeg ikke er så alene som jeg har følt meg. Åpenhet er bra, men det kan også føre med seg en rekke utfordringer. Det er viktig at det finnes aktører som kan være gode eksempler på hvordan sunn og hjelpsom åpenhet ser ut. Det er også mulighet for å ikke bli godt mottatt av alle når man er åpen, og det kan være vanskelig å stå i. Om min åpenhet kan bidra til at noen andre får det bedre, er det likevel verdt det for meg, fordi jeg er heldig som har støtte fra mine nærmeste og er rustet for å ta støyten om den skulle komme. Hvem vet, kanskje budskapet også når ut til noen som vanligvis dytter slik åpenhet unna? Jeg håper Psyktærlig kan være til hjelp både for de som trenger å være åpne og de som synes det er vanskelig å møte denne åpenheten.