Det er et privilegium å bo i et land, i en tid hvor det å snakke åpent om tabubelagte tema går an. Jeg har hørt historier om eldre familiemedlemmer som hadde det vanskelig som ung, men som ikke hadde en plass å henvende seg “fordi vi pratet ikke om slike ting da.” Jeg har hørt historier om familievenner som har måttet skjule hvem de elsker, i frykt for å bli arrestert. Jeg leser stadig nyhetsartikler fra andre steder i verden om mennesker som blir utsatt for vold og tortur utelukkende basert på hvem de er. Vi er heldige som bor i et land, og som lever i en tid hvor det å si “Hei, jeg har slitt psykisk og sånn som dette fikk jeg det bedre.” går an uten å bli beskuet eller hysjet ned. Joda, det finnes alltid noen som syns det blir litt mye psykisk helse i monitor - det er ikke lenge siden jeg selv hadde det perspektivet selv.
Jeg har aldri likt å rope høyt om følelser. Jeg har smilt, ledd og hatt det fint, samtidig som jeg var alvorlig psykisk og fysisk syk uten at noen visste det. Jeg har arrangert større samlinger for unge på vestlandet, samtidig som psykologen min skrev henvisning til innleggelse på psykiatrisk fordi hen mente at jeg ikke lengre klarte å ta vare på meg selv. Jeg har hørt på venner som fortalte åpent om at de gikk til psykolog, sett venninner ha angstanfall og hørt ærlige innrømmelser om underspising eller selvskading - uten å våge å si noe selv. I flere år satt jeg på sidelinjen og skammet meg over at jeg trengte hjelp. Jeg har tenkt at psykisk helse var en privatsak, og på sett og vis er det jo det - men samtidig er det at så mange mennesker har det vondt et samfunnsmessig problem som vi alle er ansvarlige for å gjøre noe med. Vi kan ikke forvente endring dersom vi ikke aktivt gjør noe for å skape den. Og nettopp derfor våget jeg meg ut av skammens boks. Ut i lyset, ut i ærligheten og ut i åpenheten. Det har kostet, og koster fremdeles, men jeg er likevel utrolig takknemlig for at jeg kan være en del av foreningen Psyktærlig. For at jeg kan bidra med mine erfaringer rundt alt dette og mye mer.
Jeg har mange hjertesaker, men det som står mitt hjerte nærmest er diabetes og psykisk helse - for der er det mye som må forbedres, og jeg ønsker å bidra til at det faktisk skjer en endring. For alle fortjener å få den behandlingen de trenger, uavhengig av diagnoser.
Comments