Jeg brenner for åpenhet om psykisk helse. Det overrasker meg litt når jeg tenker på første gang jeg ble psykisk syk. I 2014 ble jeg innlagt i psykiatrien for første gang. Jeg forstod ikke hvorfor, fordi jeg trengte ikke hjelp fra noen, det var jeg som skulle hjelpe andre. Det var de tankene jeg hadde som ung sykepleier. Etter hvert som jeg klarte å akseptere at jeg trengte hjelp og faktisk klarte å ta imot den valgte jeg likevel å holde utfordringene mine skjult for venner og familie. I starten var det kun min mann som visste om at jeg var innlagt og psykisk syk.
Jeg brukte ufattelig mye energi på å dikte historier og forklaringer på hvorfor jeg ikke var hjemme når noen skulle komme på besøk, eller hvorfor jeg ikke tok telefonen. Etter mange år i behandling bestemte jeg meg for å videreutdanne meg til Psykiatrisk sykepleier. Gjennom studiet og med årene som psykisk syk begynte jeg å dele med mine nærmeste. Frykten jeg hadde båret på så lenge om at de ville snu ryggen til meg stemte ikke. Jeg opplevde tvert imot utrolig mye støtte og omsorg fra venner og familie. Det gjorde at jeg endelig klarte å være åpen om mine utfordringer og hvordan de rundt meg kunne være en god støtte.
Jeg ble med i Psyktærlig fordi jeg syns åpenhet er livsviktig i dagens samfunn. Det er utrolig mange mennesker som har det vanskelig og ikke tør å be om hjelp. Åpenhet er med på å bryte ned stigma rundt det å være psykisk syk. Med vårt arbeid håper jeg vi kan være med å bidra til at psykisk og fysisk helse likestilles en gang for alle! Det er en god følelse å kunne bidra, informere og hjelpe andre mennesker til å søke rett hjelp og til å få det bedre. Jeg kommer aldri til å slutte å være åpen om psykisk helse!