Jeg elsker Halloween! Allerede som barnehagebarn var jeg dypt interessert i den mørke og mystiske delen av litteraturverden. Barnebøker som “Den Lille Vampyren” ble en start på en livslang interesse for gotiske karakterer.
Selv om jeg elsket sånne historier tok det lang tid før jeg turte å se skrekkfilmer. Jeg ble veldig redd, for jeg trodde på filmene. Da jeg ble eldre og skrekkhistorier for barn og tenåringer ble litt for tamt, samlet jeg mot til å utforske horror, gotisk litteratur og mytiske historier på nytt. Jeg var mye redd i starten, men etter hvert så jeg bort fra det skumle, og mer på historiene og karakterene. En ordentlig god skrekkhistorie har karakterer med dybde. Likevel, som i andre sjangre, er det en del kritikkverdig portrettering av enkelte grupper mennesker. Mange av de skumle karakterene vi får presentert blir beskrevet med ord som “gal”, “outsider”, “freak” og “psycho”. Psykiatriske pasienter og -sykehus blir fremstilt som uhyggelige og farlige.
Den gale pasienten
Da jeg jobbet i kostymebutikk i tenårene, fant jeg flere “mental patient”-kostymer i katalogene og et og annet tvangstrøye-kostyme på klesstativene. Jeg tenkte ikke så mye over det. Selv om jeg hadde gått til psykolog i en del år kunne jeg ikke relatere meg til disse skumle beskrivelsene av psykisk syke mennesker. Noen år senere befant meg på et psykiatrisk sykehus, som pasient, på Halloween.
Jeg var den eneste på avdelingen som var interessert i å se på TV den kvelden. De andre pasientene holdt seg unna TV på Halloween, og skumle filmer generelt, for de likte ikke å bli skremt. Da tenkte jeg og min dårlige impulskontroll at det ville være gøy å påpeke den mystiske stemningen med å være på et psykiatrisk sykehus den skumleste natten i året. Jeg kjente fort på dårlig samvittighet. Jeg trodde det skulle være morsomt, men å skremme en pasient med sterk angst på en så fordomsfull måte var ikke hyggelig gjort.
Jeg hadde også angst, men skrekkfilmene hadde gjort huden min ganske tykk når det gjaldt skrekk-underholdning. Filmene hjalp meg å bli mindre redd for mine egne mareritt også. Den kvelden så jeg på TV alene. NRK sendte en dokumentar om et spøkelseshus på et nedlagt psykiatrisk sykehus, hvor tema så klart var nettopp det. For et sammentreff. Skuespillerne spilte “mental patients”, “lunatics”, leger og sykepleiere. Jeg har selv tenkt på disse menneskene som skumle, før jeg sluttet å se på dem som “de andre”. Jeg er blitt en av dem.
Hvorfor er du redd for meg?
Mange er redde for pasienter på psykiatriske avdelinger, og jeg skjønner hvorfor de reagerer med skepsis og frykt. Jeg har til og med opplevd at venner har blitt redd for meg etter å ha hørt om en innleggelse på psykiatrisk. De er redde fordi de tror på filmene, akkurat som jeg gjorde (og fortsatt gjør i blant). Når en gruppe mennesker gang på gang blir fremstilt på en bestemt måte vil det forme oppfatningene våre. Når media, popkultur og litteratur beskriver en gruppe mennesker på en unyansert måte skaper det fordommer i oss. Allmennheten har begynt å bli mer opplyst om diskriminering, generalisering og viktigheten av å ikke bidra til sånt. Likevel er det mye skam og stigma rundt psykiatri som gjør at mange holder behandlingen sin hemmelig, eller enda verre; nekter å gå til behandling. Vi vil ikke sett på som gal, farlig, skummel eller umenneskelig. Noen psykisk syke kan være farlige, men det kan psykisk friske også.
Gamledager
Jeg må påpeke at jeg sluker det meste av mystisk, skummel eller nervepirrende underholdning med psykiatri som sentralt tema. Ofte portretteres en utdatert oppfatning i en tid hvor praktiseringen så veldig annerledes ut enn i dagens psykiatri. Vi snakker om en tid hvor “hysteri” var en psykiatrisk diagnose ofte gitt til kvinner med symptomer på alt fra depresjon og angst til irritabilitet, synlige følelser og interesse for “maskuline aktiviteter” som skriving og politikk. Psykiatriske pasienter i skrekkfilmer er ikke skumle for meg lenger, det er legene, og deres eksperimenter og absurde behandlingsmetoder som skaper uro i meg. Heldigvis vet jeg at de behandlingsmetodene vi ser i skumle filmer er basert på utdaterte behandlinger og holdninger. Jeg har alltid følt meg trygg på psykiatriske sykehus og behandlingssteder. Jeg synes det er viktig å vise frem hvor absurd og forferdelig forholdende har vært i psykiatrien (og kvinners mangel på rettigheter) tidligere.
Ref. bildet: Det samme produktet blir i en annen norsk nettbutikk beskrevet sånn: «Når du vil lure dine omgivelser med at en mentalpasient er på rømmen. Tvangstrøye som kan festes bak på kjolen gir et realistisk inntrykk og kan også brukes når du vil holde styr på hendene.» Skal jeg le, grine eller bli gal og hysterisk? Klarer ikke bestemme meg.
Popkultur som tar for seg disse temaene viser oss hvor dagens fordommer kommer fra, og hvor mye som har endret seg siden da. Med varierende suksess, så klart. Det vises ikke så ofte hvordan psykiatrien er blitt i dag, men siden jeg vet hvordan det er nå klarer jeg enkelt å se utviklingen. En som ikke har noen annen erfaring med psykiatri enn de skumle fremstillingene ser ikke utviklingen så lett. De ser kanskje ikke problemet med å kle seg ut som «psykisk syk» på Halloween heller, akkurat som en hvit person som aldri har fått kulturen sin undertrykt ikke skjønner problemet med å kle seg ut som «indianer».
Det er jo bare en spøk
Det må jo være lov å tulle med ting. Absolutt! Men det er ikke gøy om «spøken» blir så stor og utbredt at allmennheten tror på den. Tror noen at din spøk om meg og min situasjon er ekte vil konsekvensene ramme meg, ikke deg. For meg er det ikke en spøk. For meg som en kvinne med psykiske diagnoser er dette sårende og undertrykkende. Jeg opplever å bli møtt med fordommer og stigma regelmessig. Jeg har blitt objektivisert av menn på grunn av stereotypiene “troubled girl”/"manic pixie dream girl", kalt hysterisk når jeg har uttrykt følelser, blitt mistenkeliggjort på grunn av medisinene mine og mistet venner på grunn av diagnoser. Dette er ikke min feil, dette er uvitenhetens feil.
Jeg har masse selvironi, det har mange andre med psykiske lidelser også. Le gjerne med oss, men ikke spre holdninger og frykt som gjør vår vanskelige situasjon enda vanskeligere. Humor basert på ignoranse og uvitenhet er ikke bra humor, hold deg til å spøke om det du har kunnskap om. Gjør du det skal vi gale mennesker vurdere å ikke spøke i huset ditt i natt. Ja, det var en spøk. Ha en fin Halloween!