Denne uken har vi fokus på overgrepsofre og nyhetsmedier. Gjennom kampanjen #SPØRMEG ønsker vi å belyse hvordan det er å være offer i en overgrepssak som trykkes i nyhetsmediene. Det å belyse slike saker er enormt viktig - det er viktig at folk vet at overgrep skjer. Vi har intervjuet journalist Kyrre Styve, som selv har erfaring med å skrive om overgrepssaker.
Kyrre Styve har alltid vært interessert og engasjert i hva som skjer i samfunnet, derfor ble journalistyrket en god match. En viktig del av jobben til en journalist er å informere befolkningen om hva som skjer, også saker som handler om folk i krise. Personopplysninger kan i spesielt såre situasjoner være sensitiv informasjon, derfor er det vanlig å anonymisere. Selv om personen i saken er anonym vet likevel vedkommende hvem det er snakk om, noe som kan være sjokkerende og vondt når saken deres blir omtalt i media uten at de vet om det på forhånd.
– Det er en vanskelig problemstilling. Og det er lett å se at medieomtale kan være en belastning for overgrepsofre. Ideelt sett skulle man tatt kontakt i hvert tilfelle, men da ville fort ofrene opplevd telefonstorm. Spørsmålet er om det å bli oppringt av en mengde journalister for noen kan være mer belastende enn å bli overrasket av at saken har nådd avisene. Akkurat det er ikke jeg i stand til å konkludere noe om.
Har du inntrykk av at journalister tar hensyn til og tenker på offeret og pårørende når de skriver slike saker?
– Min erfaring er at journalister har etiske spørsmål i ryggmargen i alle saker de skriver. Det er ikke dermed sagt at vi alltid velger de rette løsningene. Så er det alltid en avveining mellom samfunnets informasjonsbehov og ofrene sine behov for ro. Og det finnes det ikke noe fasitsvar, problemet er at journalister som ikke kjenner noe til ofrene ikke har grunnlag for å vite hvordan ofrene vil reagere.
Kyrre har tidligere skrevet om en straffesak hvor Psyktærligs faste vlogger Marta Engevik Fjæreide var fornærmet i en slik sak. Marta og Kyrre hadde hatt kontakt tidligere i sammenheng med en artikkel om psykisk helse. Da valgte Kyrre å kontakte henne og informere om at saken skulle publiseres. Dette hadde stor positiv betydning for henne.
– Det var flere spesielle elementer i denne saken. En del overgrepsofre er av naturlige årsaker vanskelige å finne - av personlige grunner er de kanskje ikke i telefonkatalogen og har ikke fullt navn på sosiale medier. Noen ganger er navnene dessuten sladdet i rettspapirene. Og noen ganger er ofrene så unge at det vil være i overkant invaderende om en journalist ringer. Vi kan jo heller ikke gå via foresatte, da de i enkelte saker faktisk er overgriperne. I tilfellet med Marta var de rent praktiske tingene mye enklere. Marta hadde stilt opp i avisen tidligere og fortalt sin historie. Derfor visste vi at hun var relativt medievant, og vi hadde naturlig nok kontaktinformasjonen hennes. Dessuten var dette en spesielt ille sak som vi visste hadde hatt enorme konsekvenser for livet hennes. Derfor ble det ekstra viktig å trå hensynsfullt og forsiktig fram. I tillegg hadde Marta hatt en litt uheldig opplevelse med førsteside-vinklingen vår sist vi skrev om henne. Derfor ville jeg unngå at hun på ny fikk hakeslepp da avisen kom på gaten. Et siste element i denne saken er at avis-saken, selv om den baserte seg på en fersk dom, jo handlet om gamle forhold. Da tenker jeg at det kan bli en ekstra stor overraskelse og belastning at det blir rippet opp i i avisen.
"Når man skriver om mennesker i livskrise, er det ekstra viktig å tenke nøye gjennom alle etiske problemstillinger."
Dere som arbeider i mediebransjen styres ofte av etiske retningslinjer - men er det noe du tenker journalister eller mediehus kunne gjort for å ivareta ofre bedre?
– Jeg tror det er viktig at journalister spør seg selv hvordan offeret vil reagere på medieoppslag og ikke minst vinklinger og enkeltformuleringer i sakene. Og som nevnt tidligere tror jeg kanskje man bør ta ekstra hensyn når det er saker som ligger langt bak i tid - fordi medieomtale da kan komme mer overraskende og på et tidspunkt der offeret har prøvd og eventuelt lykkes med å gå videre i livet. Som nevnt tidligere kan det være vanskelig å i hvert tilfelle kontakte offeret, men det går an å ta hensyn på andre måter. Vi bruker forøvrig både Vær varsom-plakaten og andre etiske regler og retningslinjer i omtaler av overgrepssaker. Det handler om å i størst mulig grad gjøre det umulig for lesere å identifisere involverte, å gi en balansert, nøktern og saklig fremstilling av saken, og å ikke skildre detaljer i overgrepene eller detaljer om konsekvensene for offeret.
Hva er den største utfordringen med å skrive om overgrepssaker?
– Den store utfordringen er å få fram hvor alvorlige og grusomme overgrep er uten at det blir et dypdykk i detaljer. Når man skriver om mennesker i livskrise, er det ekstra viktig å tenke nøye gjennom alle etiske problemstillinger.
Opplever du at det kan være krevende å finne en balanse i å skrive en interessant sak og samtidig ta hensyn til offeret?
– Det krevende er egentlig å finne balansen mellom å få fram alvorligheten i forbrytelsene og konsekvensene uten at det blir altfor utleverende. Man må også unngå alle former for seksualiserte detaljer i slike saker, da man for alt i verden må unngå at man skriver en sak enkelte spesielle lesere kan bli pirret av.
Kyrre forstår godt at medieomtale kan bli en ekstra belastning for overgrepsofre, og sier at media må prøve å minske denne belastningen.
– Samtidig tror jeg det er viktig at samfunnet får vite både om overgrep og hvordan overgrepene har påvirket livet til ofrene. Jeg håper og tror at det kan ha en viss forebyggende effekt, samt at det for andre ofre kan være viktig å se at de ikke er alene, og at overgripere faktisk blir dømt. Jeg må tilføye at jeg har ingen spesiell kunnskap om overgrepssaker, og at jeg ikke kan påberope meg noen kompetanse innen psykologi, dermed vil det alltid være vanskelig å vite hva jeg skal gjøre i hver enkelt sak og hva konsekvensene kan bli.