Store nettsamfunn som snakker om diagnoser og symptomer har vokst frem på sosiale medier de siste årene. I fjor var #ADHD den syvende mest populære hashtagen på TikTok. Hvorfor er sosiale medier blitt en pådriver til at flere utredes for ADHD?
Norske medier har også tatt opp tema mange ganger de siste par årene: ADHD, sosiale medier og økt diagnostisering. Det har handlet om feilinformasjon, sykeliggjøring av normale ting og trend-diagnoser. Men det har også handlet om folk som lenge har følt at noe er annerledes, og endelig har fått en diagnose som hjelper dem å bli glad i seg selv og få brikkene til å falle på plass. Noen er kritiske til denne bølgen av ADHD-relatert innhold og utredninger, andre synes det er en god bølge. Det er ikke lett å vite hva som er riktig i en debatt med så sterke og motstridende meninger. Derfor ønsker jeg å plukke dette litt fra hverandre.
Sosiale medier som kanal for forskning
Brukere av sosiale medier har ikke begynt å fokusere på dette helt av seg selv. Som mange andre mediebølger, er også dette en reaksjon på noe. Mediene reagerer på noe som skjer i samfunnet, befolkningen reagerer på hva som står i mediene. Denne sirkelen fortsetter, og nå som befolkningen har en mer aktiv rolle i mediene gjennom sosiale medier, skjer disse reaksjonene mye raskere enn de gjorde før sosiale mediers tid. Jeg har ikke kommet til bunns i nøyaktig hvilken hendelse som har satt dette i gang, men jeg har lyst til å påpeke at TikTok-ere, YouTubere, Twitrere og Instagrammere ikke er alene om å sette ADHD på agendaen. Det er blitt satset mye på ADHD-forskning i internasjonale forskningsmiljøer de siste årene. Mange av de nye tankene om ADHD (som ikke passer med den allmenne oppfatningen mange av oss er oppvokst med) er også å finne i forskningsartikler og fagtidsskrift. Dette er forskning som gir profesjonelle nye diagnosekriterier å jobbe med, som fører til at flere pasienter blir diagnostisert og flere får muligheten til å lære om sin egen hjerne. Sosiale medier og andre digitale plattformer har også åpnet nye muligheter for kommunikasjon av forskning.
Forskningen, kritikken og panikken
Når forskningen gjøres tilgjengelig og formidles på måter som flere enn kun forskere og fagfolk forstår, er det flere som får muligheten til å tilegne seg kunnskap på egenhånd. Det er lurt å gå til en lege eller spesialist for å spørre om ting som har med helse å gjøre, men det er ikke den eneste måten å lære om helse, kropp og hjerne. Nå kan du lese deg opp i artikler skrevet av spesialister og ta med deg det du har lest til en avtale med en spesialist for å diskutere og finne ut av hvordan informasjonen relaterer til deg.
Denne skepsisen for nye måter å formidle informasjon er ikke noe nytt. Sosiale medier er ikke det store stygge beistet i mediehistorien. Kritikk av nye medier, og advarsler om hvor skadelige de er, har alltid vært der. Dette kalles mediepanikk, og hver generasjon voksne vil stille seg kritisk til unges mediebruk. Både TV, radio og avisen har vært offer for dette. Ja, til og med boken har fått sin runde i ringen. Mennesker utvikler medieteknologien hele tiden, og hvordan vi bruker dem endrer seg også. Det skal sies at det ikke kun er negativt med skeptisisme og kritikk av medier. Vi trenger at disse tingene debatteres, så vi blir med bevisst på hvordan vi bruker og utvikler medier videre. For eksempel er kildekritikk ekstra viktig nå som hvem som helst med tilgang til internett kan legge ut innhold.
Visste du at... |
|---|
... det flere ganger i historien har vært skepsis om ADHD er en ekte tilstand og diagnose? På 70-tallet kom det ut flere bøker som påstod at det skyltes allergier og kunstige tilsetningsstoffer i mat. I dag spekulerer noen i om det er et resultat av mediene vi bruker, og at det ikke har fantes ADHD før skjerm-mediene kom. Men; det er funnet beskrivelser av ADHD-lignende tilstander fra helt tilbake til 1600-tallet. Det ble ikke en offisiell diagnose før siste halvdel av 1900-tallet, men det gjelder de fleste andre psykiske og nevrologiske diagnoser også. |
Veien til diagnosen
Digitale medier gjør informasjon, både pålitelig og villedende, mer tilgjengelig. Det gjelder også helseinformasjon. Den tradisjonelle veien til å få en diagnose er å gå til en lege, bli henvist til riktig spesialist, gå gjennom en utredning og vente på resultatet. I dag googler vi symptomene våre før vi går til legen. Ja, for noen fører dette til en mistanke om ADHD. Noen ganger kan innhold om symptomer dukke opp i feeden på sosiale medier uten at du har søkt det opp, og du kan mistenke at dette gjelder deg. Her møter du på en utfordring: Mange av symptomene som deles på sosiale medier er ikke en del av diagnosekriteriene legen din bruker.
For å sikre et pålitelig og informert grunnlag for utredning finnes det offisielle klassifikasjonssystemer, eller manualer, som er utviklet og kvalitetssikret av fagpersoner og forskere. I Norge er den offisielle manualen International Classification of Diseases (ICD). Den gjeldende utgaven er den tiende i rekken, og ble utgitt i 1992. ICD-11 ble publisert av Verdens Helseorganisasjon i 2019 og er på vei til å bli innført i Norge. Men alle landene i verden bruker ikke ICD-systemet. Det amerikanske systemet Diagnostic and Statistical Manual og Mental Disorders (DSM) brukes mest i psykiatrisk forskning, og det anbefales faktisk av FHI å bruke DSM-5 i utredning av ADHD i Norge. Grunnen til dette er at DSM-5 har en mer oppdatert beskrivelse enn ICD-10. I ICD heter det heller ikke ADHD, men Hyperkinetisk forstyrrelse. Heldigvis vil ICD-11 være mer lik den amerikanske beskrivelsen. Alle leger og psykiatere er dessverre ikke like oppdatert på den nyeste forskningen på ADHD, og tar avgjørelser basert på utdaterte oppfatninger.
Med alt for høye tall på feildiagnostisering av pasienter med ADHD, er det ikke rart at mange får en trang til sette ADHD på agendaen. Informasjon fra nyere forskning sprer seg fort i det internasjonale ADHD-miljøet. Amerikanske ADDitude Magazine er et eksempel på en kilde til oppdateringer fra forskningsfeltet, hvor fagpersoner er blant de faste spaltistene. Slike aktører gjør at pasienten enkelt kan lese seg opp på ny kunnskap om ADHD samtidig som, eller til og med før, deres behandler i spesialisthelsetjenesten. Det er ikke rart at mange pasienter blir frustrert over mangel på kunnskap hos behandler, når pasienten selv er lidenskapelig opptatt av å lære om sin egen hjerne og har all denne kunnskapen tilgjengelig. Dette er en virkning av informasjonssamfunnet helsevesenet må tilpasse seg.
Nyhetsmedier publiserer artikler om unge som selvdiagnostiserer seg med ADHD på bakgrunn av noe de har sett på TikTok eller i Instagram-innlegg. Flere uttaler bekymring for behovet for å sette en merkelapp på alt, overdiagnostisering, medisinering eller beskrivelser av symptomer det er for lett å kjenne seg igjen i. Andre, spesielt personer med en ADHD-diagnose, uttaler at de har fått god hjelp fra innhold i sosiale medier både gjennom informasjon og en følelse av samhold. Mye av innholdet er også ment som humoristiske innslag om hvordan det kan oppleves å leve med ADHD. Hvordan man opplever dette er forskjellig fra person til person, og det er mange måter å forklare og beskrive symptomene på. Derfor er det viktig å være bevisst på at lignende opplevelser kan beskrives veldig forskjellig, og forskjellige opplevelser kan beskrives ganske likt. Dette er forvirrende, jeg vet. Det er ikke noe galt i å finne informasjon om ADHD på sosiale medier, men oppsøk noen faglige kilder også før du konkluderer med noe eller deler informasjon som om det er fakta. Det er mange råd og tips på sosiale medier som kan hjelpe deg med ADHD-symptomer i hverdagen, men du må diagnostiseres i spesialisthelsetjenesten for å få medisinsk hjelp. En legeerklæring på at du har ADHD kan også gi tilgang til flere hjelpemidler og tilrettelegginger du kan ha bruk for i hverdagen.
Bevisstheten om ADHD øker blant leger og spesialister i Norge også. Jeg tror den nye forskningen, helsevesenet, interesseorganisasjoner, nyhetsmedier og sosiale medier bidrar til at det blir lettere å oppdage og tilrettelegge for ADHD fremover.