Illustrasjoner: Sandra Victoria Holst
Det skjer ofte at noen svarer “men det opplever jo jeg og noen ganger” når jeg forteller om hvordan jeg opplever ADHD-en min. Selv om det ikke er ment vondt, gjør det ganske vondt å bli satt i en situasjon hvor jeg må forsvare diagnosen min nok en gang. Forsøkene på å argumentere mot at jeg har utfordringer nevrotypiske ikke har bidrar til usikkerhet og et dårligere selvbilde. Jeg begynner å bekymre meg for om åpenheten min egentlig er bra for meg, om jeg kommer til å bli diskriminert i arbeidslivet og sosialt, eller om jeg bare må skjerpe meg.
Jeg leste et sted at alle kan oppleve utfordringer forbundet med ADHD, men at forskjellen på en med og en uten ADHD er hyppigheten og intensiteten. Nevrotypiske opplever dem innimellom, men vi med ADHD opplever dem omtrent hele tiden og mer intenst. I humor brukes ofte ekstremer og overdrivelser for å forsterke poeng og skape morsomme øyeblikk. Det får meg til å lure på om det er derfor jeg ofte får høre at jeg er morsom? Det er ikke alltid jeg prøver å være det. Mine fortellinger om hva jeg opplever i hverdagen er kanskje en humoristisk overdrivelse av vanlige opplevelser i andres ører, selv om jeg forteller det akkurat sånn det oppleves for meg.
Er jeg et komisk geni?
Når jeg har gått i terapi har det ofte blitt poengtert at jeg ler av mine egne berettelser. Jeg begynner å mistenke at det ikke er så vanlig å sitte og le av vanskelige opplevelser. I alle fall ikke i terapi. Men andre folk ler av mine opplevelser, og jeg har begynt å se det komiske i det selv også. Jeg er ikke et komisk geni; jeg er en komisk karakter, på grunn av hvordan hodet mitt fungerer. Det hender andre blir overrasket over hva jeg kommer på å si, og tror det er en vits. Egentlig er det bare hodet mitt som har trukket linjer og sett sammenhenger som ikke henger på greip for tilhørerne. Kanskje henger det akkurat nok på greip til at det er morsomt. Eller kanskje det henger så overraskende godt på greipet at de innser at det egentlig har hengt der hele tiden uten at de har lagt merke til det. Et greip er et redskap som ligner på en kombinasjon av en spade og en gaffel. Ja, jeg googlet akkurat greip fordi jeg ble nysgjerrig.
Så var det ekornet, da
Det er en utbredt oppfatning om at folk med ADHD ikke klarer å følge med på ting. Det er kanskje grunnen til at jeg brukte så lang tid på å skjønne at jeg hadde det, for jeg kjenner meg ikke så godt igjen i den beskrivelsen. Jeg kan komme hjem og fortelle kjæresten min om hva ekornet som bor i skogholtet ved parken gjorde. “Du vet ekornet”, nei, han vet ikke ekornet. “Det ekornet på andre siden av gata”, det høres ut som det er vanlig at ekorn bor i leiligheter på andre siden av gata for folk. Han har kanskje sett et ekorn der en gang eller to, men ikke tenkt så mye over det. Jeg ser det ekornet nesten hver gang jeg passerer skogholtet. Men han ser ikke så mye opp i trær eller inn i busker når han går steder. Men ingen ekorn kan komme seg ubemerket forbi meg. Dere har hørt den vitsen om ADHD og ekorn? Den vitsen som forenkler ADHD til å innebære plutselige og små distraksjoner.
Det gjør meg ikke noe å være en komisk karakter, men jeg ønsker også at utfordringene mine skal bli tatt på alvor.
Jeg måtte le litt av meg selv da jeg begynte å snakke om ekornet. Jeg skal ikke avkrefte at ekorn (og andre dyr) kan være en distraksjon, men ADHD-distraksjon er mye mer komplekst enn det. Jeg legger merke til ting mange andre ikke gjør, og jeg legger veldig godt merke til dem. Det kan være så mange inntrykk og tanker på én gang at det krever store mengder energi å manøvrere det. Det er ikke bare ett ekorn. Det er en hel flokk. Men andre ganger er det helt motsatt. Jeg blir veldig fokusert på én ting. Det kan skje ting rundt meg uten at jeg legger merke til det. Tiden kan gå uten at jeg kjenner forskjell på fem minutter og tre timer. Lenge holdt jeg det skjult at jeg hadde det sånn, for jeg skammet meg over at det var så vanskelig å kontrollere det. Nå vet jeg at dette kalles hyperfokus. Er det et tidspunkt ekornene kan komme seg usett forbi meg, er det da. Avbryter noen meg i denne modusen kan jeg bli frustrert, irritert eller forvirret. Jeg forsøker å ikke la det gå ut over andre når de vanskelige følelsene dukker opp, men jeg må også be pent om forståelse for behovene mine når jeg er i denne sonen. Å be om forståelse er vanskelig når du er vant til å skamme deg.
Så, har alle litt ADHD?
Det hender jeg glemmer å skru av lys og lukke skapdører, og ikke vet hvor nøklene eller telefonen min er. Det hender også at jeg glemmer å spise eller å ta ut klær fra vaskemaskinen. Jeg løper også til bussen og bærer alt for mange ting på en upraktisk måte. Ja, mye oftere enn mange andre. Dette er på grunn av at jeg har en ADHD-hjerne. Det er ikke fordi jeg er lat, dårlig organisert eller er dum. Det er også mange andre symptomer som har en finger med i spillet. Utfordringer med følelsesregulering, utmattelse og muskelspenninger, for å nevne noe.
Jeg mener ikke at folk med nevrotypiske hjerner ikke kan oppleve noen av disse tingene. Alle har følelser, kan bli sliten og kan få vondt innimellom. Jeg mener at om de hadde fått innblikk i min hverdag hadde de sett at jeg opplever dette daglig, og at det ikke er på grunn av noen forbigående tilstander som kan fikses med kalender eller yoga (don’t get me started). De hadde også sett at jeg gjør lure og praktiske ting for å tilrettelegge for meg selv, som er grunnen til at det ikke alltid er synlig utad at jeg fungerer annerledes. Det er også mange ting jeg er veldig flink til, som både henger sammen med og er uavhengig av ADHD-en. Som i en komedie går det ofte fint til slutt; etter en rekke uheldige og komiske hendelser på vei til å finne riktig fremgangsmåte.
Det gjør meg ikke noe å være en komisk karakter, men jeg ønsker også at utfordringene mine skal bli tatt på alvor. I min komedie er det også noen alvorlige og følelsestunge scener. Det ene perspektivet utelukker ikke det andre. Jeg kan være smart og organisert selv om jeg har ADHD. Jeg kan oppleve komiske ting som også kan være såre. Og nei, alle mennesker har ikke litt ADHD, men alle mennesker med ADHD er også mennesker. Ikke litt, men helt.