Illustrert av Sandra Victoria Holst
Jeg heter Marthe Gabrielsen Kilen, er 25 år og ble diagnostisert med ADHD i januar i år.
Jeg har den mer "usynlige" ADHD-en, som heter ADHD uoppmerksom type,
tidligere kalt ADD.
Kjennetegnene ved denne tilstanden er indre uro, rastløshet, fikling, emosjonell reaktivitet, dagdrømming og ikke minst mangel på konsentrasjon.
Jeg har alltid sittet rolig i klasserommet
men aldri fått med meg det som har blitt sagt.
Jeg har blitt møtt med fordommer av både lærere og elever som har stemplet meg som dum og glemsom fordi jeg ikke har klart å
h
e
n
g
e
med.
Jeg har selv aldri følt meg dum,
heller misforstått.
Etter å ha fått diagnosen
har jeg båret på frustrasjon og sinne,
spesielt ovenfor lærerne mine.
De som skal ha deg i ryggen
men velger å avfeie deg
og gir deg ingen tilrettelegging.
Deres uvitenhet om ADHD er mer skadelig enn de tror.
Deres fordommer og uvitenhet har gjort at jeg har følt meg utenfor store deler av livet mitt.
Det var som at det var lettere å stemple meg enn å prøve å forstå hvorfor jeg tenker og gjør som jeg gjør.
Jeg kan forstå at det kan være vanskelig for en lærer å se og møte alle klasseelevene sine behov, men siden symptomene mine var så tydelige burde dette blitt plukket opp for lenge siden.
Jeg har en uro i hodet mitt som er tilstede til og med når jeg sover. Dette gjør at jeg sliter mye med søvn og gir meg en følelse av at jeg aldri sover ordentlig.
Jeg sliter også med å skille mellom
viktig
og
uviktig
stimuli.
Litt som at alt av tanker, følelser og omgivelser treffer deg som en storm og du sitter igjen og prøver å sortere det, men du får det ikke til.
Dette gjør at jeg sliter mye med utmattelse.
Mange tror kanskje at alle folk med ADHD er oversosiale og energiske hele tida, da det kan være det helt motsatte.
Jeg må ofte trekke meg tilbake
fra mennesker og omgivelser
da alt av stimuli blir for overveldende for meg.
Jeg går på en medisin nå og det har vært til stor hjelp. Jeg går ergoterapi-studet på OsloMet og er avhengig av å ta denne medisinen for å få med meg det som blir sagt i klasserommet.
- Marthe Gabrielsen Kielen