• Karoline Mæhlum

Se hele meg

«Jeg orker ikke å leve som dette.»

«Du har ikke noe valg. Går du fortsatt til psykolog?»

«Ja, men hun ba meg snakke med dere siden dere kan mest om diabetes, og det er det jeg sliter med.»

«Vi har dessverre ikke nok kunnskap om psykiatri eller tid til å ta sånne samtaler her.»



Denne samtalen hadde jeg med en ansatt på et sykehus i Helse Vest i 2019. Over lengre tid hadde jeg kjent frustrasjonen bygge seg opp. Jeg har hatt diabetes i 21 år, og de siste årene har følelsen av håpløshet knyttet min fremtid med diabetes stått mye i fokus. Etter hvert har jeg havnet i en ond sirkel jeg ikke har kommet meg ut av - sirkelen av stress. Det å ha svingete blodsukker i seg selv gir meg økt stress i livet, og en av grunnene til at blodsukkeret mitt svinger er stress. Det er rett og slett en oppskrift på katastrofe for min del.


Forfatter: Karoline Thorbjørnsen


De siste årene har jeg blitt mer og mer frustrert over at det tilsynelatende ikke er noen som kan hjelpe meg. Siden jeg sliter både med regulering av blodsukkeret, generell aksept av at jeg har diabetes - selv etter 20 år, og har psykiske plager, så havner jeg mellom to stoler. Somatikk og psykiatri. Jeg har de siste årene fått oppfølging fra ulike avdelinger, men jeg har savnet et mer helhetlig tilbud. Et tilbud som kan behandle hele meg, og ikke bare somatikk eller bare psykiatri. Kroppen min er en.


Ifølge Diabetesforbundet har mennesker med diabetes økt forekomst av depresjon, angst og spiseforstyrrelser sammenlignet med resten av befolkningen. I tillegg har Torild Skrivarhaug i sin doktorgrad funnet ut at etter en hadde levd gjennomsnittlig 24 år med sykdommen, hadde pasientene fire ganger økt dødelighet. Den største enkeltårsaken til død var voldsom død som ulykker og selvmord. Når vi vet dette er det et paradoks at det ikke finnes et tilgjengelig behandlingsprogram som ivaretar hele pasienten - spesielt i vanskelige perioder i livet.


Jeg er en av de heldige som følges opp av psykiatrien og har et sted å ventilere og få satt ord på det som er vanskelig. Likevel er jeg sikker på at behandlingsforløpet mitt hadde vært kortere dersom hele meg hadde fått et tilrettelagt, tverrfaglig behandlingstilbud første gang jeg delte mine bekymringer knyttet til min diabetes som 16-åring. Hvordan skal man behandle mennesker ved å la en del av pasienten vente utenfor? Jeg syns det er skremmende at tanker om at man ikke makter å leve med en alvorlig kronisk sykdom ikke kan tas tak i på et sykehus. For hvordan jeg har det er jaggu en del av meg - som i stor grad er med på å påvirke hvilke blodsukkermålinger jeg har.


I den nye handlingsplanen for forebygging av selvmord står det følgende:


"God kvalitet i behandlingstilbudet til mennesker med psykiske lidelser, rusmiddelproblemer og alvorlige somatiske sykdommer er av stor betydning for å forebygge selvmord."


Jeg håper at dette kan føre til økt fokus på psykisk helse knyttet til diabetes, og at disse voldsomme tallene knyttet til forekomst av psykiske lidelser og selvmord hos diabetikere etter hvert er synkende.


du finner oss her:

© 2020 by Psyktærlig