Dersom du følger oss på Instagram har du kanskje allerede fått med deg spalten vår Psykt musikk. Hjernen bak spalten er Elin, vårt nyeste medlem i gjengen, og spalten går ut på å trekke paralleller mellom musikk og psykisk helse. Kan musikk være bra for helsen vår? Hvilken rolle kan musikk ha i tunge perioder i livet?
I denne ukens innlegg møter vi Ronja:
Mitt navn er Ronja-Katrin Larsen, og jeg er en lulesamisk artist bosatt i Mo i Rana. Jeg er tjuefem år gammel, men etter noen eksistensielle livskriser føler jeg meg mer som at jeg er femti. Neida (joda)! Min musikalske reise startet på ordentlig for tretten år siden, men først de siste årene har jeg fått muligheten til å holde på med det på en mer hverdagslig basis. Jeg har satt opp et musikkteaterstykke som heter Doajvvo-håp, som handler om å ikke miste håpet uansett hva, samt vært med på flere prosjekter og noen mer formelle gigs! Jeg jobber for tiden med ny musikk og har en plan om å få gitt ut noe en gang snart.
- Hva betyr musikk for deg?
Det høres kanskje ut som en klisjé, men det er livet mitt og det er vanskelig å forestille seg en hverdag uten. Det vil jeg ikke tenke på! Helt fra jeg var ei lita jente har musikk vært en annen verden jeg kan rømme til; et eventyr hvor jeg får være med å bestemme — et abstrakt univers av melodier og følelser! Når jeg står på scenen pleier jeg ofte å si: «tolk det som du vil», fordi jeg vet at det som er åpenbart for meg i tekstene mine, vil ikke være det for den som hører på. Det er noe som alltid har fascinert meg, og jeg synes at det er farlig vakkert! Musikken har alltid vært mitt viktigste verktøy i hverdagen, og jeg bruker det hele tiden til å lære og forstå, undre og vokse, og aller mest bruker jeg det til å kjenne på følelsene mine. Den terapautiske delen ved det bidrar til at jeg har mindre motstand til endringer som skjer i livet mitt, bra eller dårlig, og det gjør at jeg sover litt bedre om natten.
- Når skjønte du at musikk hjalp din mentale helse?
For tretten år siden, da døde storebroren min i en tragisk bilulykke. Jeg syntes at det var vanskelig å sette ord på følelsene mine, og dessverre følte jeg også at det ikke var plass til min sorg. Mamma var helt knust, i noen år i ettertid var det en distanse som vokste mellom oss. Jeg hadde heldigvis arvet en klassisk gitar etter min bror og fant mye trøst i det. Sangene skrev seg selv og følelsen av å mestre noe gjorde at jeg ble motivert til å fortsette. I tenårene og helt siden er det låtskrivinga og klimpringa på gitar jeg kan takke for at jeg ikke har blitt helt syk i hodet. Det førte meg nærmere mamma, og søsknene mine, og ikke minst meg selv.
- Nevn en sang som har hjulpet deg i mørke tider
The Story av Brandi Carlile. Den er sangen til meg og bestevenninna mi, og minner meg på hvor heldig jeg er som har mennesker i livet mitt som kjenner meg inn til beinet. Som ser meg i situasjoner der jeg føler meg utrygg, og som heier på meg når jeg mestrer noe nytt, selv om det er den minste ting. Jeg har sterke bånd med familien min, de er mitt anker her i livet, og denne sangen forteller nettopp det.
- Fortell om din prossess fra mørke tanker til ferdig låt
Det kan ta måneder eller så skriver sangen seg selv. Noen ganger er det en ordflom som kommer uten forvarsel, men som oftest må jeg sette meg ned og spørre meg selv: «hva trenger jeg nå? Hvor vil jeg med denne sangen?». Det er viktig å få det ned på papiret. Jeg har hundrevis av notater på mobilen som enten er store spørsmål eller kaotiske tanker som er satt på spissen. Jeg prøver å skrive på en måte som ikke undertrykker fundamentet i låta, følelsen jeg vil at du som hører på skal føle, og melodien må gjenspeile den reisen jeg er på. Helt ærlig, så varierer det jo. Jeg liker å skrive om kjærlighet og alle aspekter ved det som jeg kjenner til, og mange av låtene mine handler om sorgen jeg bærer på etter å ha mistet flere av mine nærmeste — er det én ting jeg har lært så er det at sorg er veldig uforutsigbart og tar jævlig lang tid å akseptere. Så naturligvis vil kunsten min også være uforutsigbar. Poenget = hver prosess er unik, men følg magefølelsen, den tar sjeldent feil.
- Har du noen råd til barn og unge som har psykiske vansker?
Ja. Si ifra til noen du føler deg trygg på. Det er det første og det vanskeligste steget, men det er det som kommer til å redde deg. Og det kommer fra ei som har vært innom i psykiatrien i over tretten år! I mange år turte jeg ikke å fortelle om angsten og de mørke tankene mine. Det gjorde at jeg mistet helt bakkekontakt! Jeg puttet meg selv i farlige situasjoner, og mistet dyrebar tid med venner og familie. Det var helt sykt å «våkne» flere år senere og skjønne at det jeg var så jævlig redd for, var det som kom til å redde livet mitt til å begynne med. Det er skikkelig, skikkelig skummelt - men du klarer det! Husk at på slutten av dagen er du den viktigste personen i ditt liv! <3