2020 startet med motivasjon på en demonstrasjon. Vi i Psyktærlig stod sammen med en stor forsamling engasjerte og kjærlige mennesker og krevde at selvmord og selvmordstanker ble tatt på alvor 8.januar, foran Stortinget. Det var varme klemmer, tårer, nydelig musikk, samhold og håp. Jeg var så motivert for det nye året, selv Bent Høie og NRK var kommet, nå skulle vi alle endelig bli hørt.
Men så kom Mars måned og nå er jeg veldig bekymret. For i havet av pandemi og en fallende økonomi tok det ikke lang tid før det var større fokus på om folk fikk dra på hytten eller ikke, enn det var på selvmordsforebygging. Det er klart at en global pandemi tar fokuset bort fra andre ting. Det er tross alt en trussel for hele verden. Likevel er det ikke viruset jeg er mest redd for. For jeg holder smittevern-reglene og tilbragte måneder med kun familien som nærkontakter. Jeg skalket meg inne i leiligheten og lærte meg å sy munnbind for hånd, begynte å bruke Zoom, sånn som alle andre, jeg hev meg på matlaging og dyprydding av leiligheten. Jeg sa hade til venner jeg pleide å se daglig, hadde en mail full av avlysninger, slik som alle andre. Fikk mitt første angstanfall på lenge, gråt over ensomheten, tok i bruk alle verktøy og mestringsstrategier jeg har. Og dette, er det som gjør meg redd.
For jeg har erfaring med isolasjon. Virkelig isolasjon med sykehusrom uten møbler og kun en madrass på gulvet. Jeg har levd månedsvis innenfor stengte dører uten lov til å gå ut. Jeg har feiret både bursdag, julaften, nyttårsaften, påske, 17.mai og hatt sommerferie på psykiatrisk. Jeg har øvd. Jeg vet hvordan jeg skal håndtere følelsene og tankene mine når jeg er alene, jeg vet hvordan jeg skal klare meg når hverdagen ikke er A4.
Men det er det ikke alle som gjør og i tillegg har jeg da hatt sykepleiere, psykologer, psykiatere og leger i nærheten. Pandemien tok også det fra oss.
Jeg er redd og bekymret for dem som plutselig måtte håndtere følelser, tanker, minner, avhengighet, vold, overgrep, alene. Dem som ikke har lært seg å håndtere vonde tanker og følelser og er vant til å trene dem bort, jobbe dem bort, feste dem bort, eller studere dem bort. Jeg er redd for dem som ikke har hatt den trygge arenaen på skolen, korpset, fotballtrening, kor, speider, barnehage, håndball, turn, alle barn og unge som har måtte være hjemme i et hjem de ikke burde være i. Alle som har falt tilbake til avhengighet, alle som akkurat klarte å holde hodet over vannet psykisk og som nå mistet den tette oppfølgingen de hadde av helsevesenet. Alle som har opplevd vold av en partner. Alle de eldre som har vært enda mer ensomme enn til vanlig, i hjemmet, eller på sykehjem. Alle som har mistet jobben og for første gang måtte forholde seg til NAV. Alle som har trodd at de hadde akutt Covid men så var det deres første angstanfall. Jeg er bekymret for befolkningens psykiske helse og mest av alt;
for hva som vil skje videre.
For det er ikke til å skjule at psykisk helsevern ofte er taperen i budsjettforhandlinger. At det har blitt lagt ned 8600 sengeplasser siden 1980. At det allerede har vært en milelang kø for å komme til en psykolog i spesialisthelsetjenesten og at mange får avslag selv om de virkelig trenger hjelp. Når psykisk helsevern allerede har hatt nedbemanning, nedleggelser, køer og lav kapasitet, lavt budsjett… hva vil da skje når Norge skal reise seg etter pandemien? Vil vi bli taperne igjen? Det skal mye til for å kunne håndtere det behovet som allerede var. Hva med alle som nå har fått en psykisk knekk i 2020?
Jeg er bekymret, for vi har ingen flere å miste.