I dag er det verdens lærerdag, og i den anledning ønsker jeg å heie frem mine tidligere kollegaer og alle elever som hver dag stiller opp på skolen for å lære, utforske og reflektere. Å være lærer er komplekst, det tror jeg alle har fått med seg etter den nylige avblåste streiken. I et historisk perspektiv har læreryrket endret seg drastisk. Som de fleste andre yrker er læreryrket i stadig utvikling. Nye metoder for opplæring, nye rammer for undervisning, nye fokusområder og nye fag. Det første jeg lærte på lærerskolen var “dere blir aldri utlært”, og da jeg forlot campus for siste gang kjente jeg på hvor rett det var. Jeg kunne fagene mine. Jeg hadde lært mye om hvilke grep jeg kunne bruke i klasseromssituasjoner. Jeg hadde lært verdien av å styrke relasjoner for å bedre både klassemiljø og faglige prestasjoner. Likevel følte jeg meg ikke klar. Da jeg troppet opp på første arbeidsdag kjente jeg umiddelbart at jeg trivdes; både på skolen jeg var ansatt i, med kollegaene, elevene og med yrket. Jeg har alltid likt å formidle, og som barn lagde jeg spansk- og mattelekser til min søster, som jeg rettet og gav tilbakemeldinger på. Det var kanskje ikke rart at jeg ble lærer. Etter som tiden gikk kjente jeg på det jeg hadde hørt om i fire år; tidsklemma. For å være lærer er komplekst. Du har ansvar for 30 barns faglige utvikling, for å sørge for trygge forhold på skolen, gode relasjoner mellom elever og å følge opp hvert enkelt barn. Og med ett barn finner du minst én foresatt bak, som ønsker å vite og forstå, og som sender mail eller ringer ukentlig. Det er tøft å være lærer, men jeg tror det er enda tøffere å være elev.
Å være barn og ungdom er fint, men det byr også på ulike utfordringer. Når hormonene slår til for fullt og man i tillegg skal finne ut hvem man er og hva man vil bli kan det bli vanskelig. I tillegg til de «vanlige» utfordringene barn og unge møter har det de siste årene vært en økning i forekomst av psykiske lidelser. Blant annet har spiseforstyrrelser hatt en økt forekomst blant unge de siste årene. Omtrent 20%
vil få en angstlidelse i løpet av oppveksten. Rundt 49 000 barn opplever hvert år å bli utsatt for mobbing i skolen. Til tross for at disse diagnosene og plagene er forskjellige vil det være et par fellestrekk, som konsentrasjonsvansker, søvnproblemer, vansker med følelsesregulering og nedstemthet for å nevne noe. Dersom man tar disse trekkene og kombinerer det med skolegang, vil man se at det er en uheldig kombinasjon.
Som lærer har jeg opplevd å bli klandret for elevenes mangelfulle faglige fremgang mer enn én gang. Forståelig nok, det er jo mitt ansvar at elevene sitter igjen med en viss kompetanse etter alle timene de tilbringer klasserommet. Som tidligere psykisk syk elev, vet jeg at å peke på mine lærere som årsak til at jeg ikke fikk med meg noe ville vært helt unyttig. Derfor har det vært lettere å ta i mot bekymringer fra foresatte som leter etter en skyldner. Mange av dem forstod nok at jeg som lærer ikke var årsaken, men dessverre ikke alle. Da jeg jobbet som lærer kjente jeg på behovet etter noe mer. En som kunne ta en aktiv del i elevenes skolehverdag, og som kunne se etter røde flagg jeg ikke var trent til å legge merke til. En psykisk helse-assistent. Miljøterapeut. Bare et menneske som kunne være med på å ivareta elevene som en helhet. Jeg, som lærer og medmenneske, kan gjøre mye. Men kompetansen min var ikke tilstrekkelig når det kom til helserelaterte situasjoner som oppstod i skolen. Det er nok en oppfatning mange har,
at lærere er både litt psykolog, sykepleier, konfliktløser, veileder og underviser. Det er vi ikke. Vårt hovedfelt er undervisning. Likevel ble det synlig for meg da jeg jobbet i skolen hvor uvurderlig helsesykepleiere er. Dessverre var hen ikke tilgjengelig mer enn et par ganger i uken, og om elevene trengte en samtale måtte de belage seg på å vente i ukesvis før det var ledig tid. Så frustrerende!
Vi kan ikke legge under en stol at barn og unges psykiske helse stadig forverres og at lidelsene får mer alvorlige forløp enn før. Ved å ikke investere i mer helsehjelp i skolen for barn og unge sender vi et signal om at 1) vi ikke bryr oss, og 2) at det er lærerens ansvar. Å si at «alt som skjer på skolen er lærerens ansvar» er et hån mot en allerede overarbeidet gruppe. For morgendagens utdanning begynner med lærerne, men elevenes helse begynner med en regjering som tar psykisk helse på alvor.