Forfatter: Margot Kortebein
Fotograf: Vegard Hartman
Margot Kortebein fra Bergen er 26 år, og har startet smykkemerket Positits. Denne uken har vi om temaet “Uttrykksmåter” på våre kanaler, og vi har vært på jakt etter mennesker som uttrykker seg ulikt. Vi er nysgjerrige på hvordan Margot tenker om sine uttrykksmåter. Kommer det til uttrykk gjennom kunsten hennes? Og hvis ikke - hvordan uttrykker hun seg best mulig?
Mitt følelsespråk kommer frem på mange ulike måter tror jeg. Gjennom ord, handlinger, kreativitet og intimitet.
For meg har det vært viktig å bli kjent med ord og begreper innenfor mental helse for å uttrykke meg bedre og forstå andre bedre følelsesmessig. Der har sosiale medier som Instagram gitt meg så mye! I tillegg har det vært viktig for meg å rette fokus litt ut fra min egen boble og engasjere meg i ting jeg bryr meg om på et samfunnsmessig nivå. Det kan føles veldig godt å hjelpe andre og kjenne seg trengt, men ta en pause når du kjenner at du må ta vare på deg selv.
Jeg har alltid vært utrolig glad i å skape ting. Siden jeg var liten har jeg likt å putle på med små greier som smykker og perler og sånt. Når jeg har reflektert litt over det i voksen alder tror jeg det er min type meditasjon. Da forsvinner jeg helt inn i min egen verden, fokuserer på det og tenker ikke så veldig mye, tror jeg. Eller kanskje tenker jeg veldig masse, jeg vet ikke helt egentlig. I alle fall får jeg en indre ro og tid med meg selv.
Kreativiteten min er en stor del av meg, og smykkemerket mitt Positits er det som har fått meg inn i et vakkert miljø i Instagram-verden med mennesker som støtter hverandre og opplyser hverandre og lærer av hverandre. Feminismen er vakker og lærerik og full av kjærlighet, og det feministiske miljøet på Instagram har gitt meg masse verktøy for å takle de utfordringene jeg plutselig skulle møte på i livet. I september i fjor mistet jeg min far til selvmord, og ca. seks måneder etterpå fikk min lillebror alvorlig kreft med spredning. Jeg måtte dermed flytte hjem fra Australia midt i pandemien, med kjæresten min igjen der, uten anelse om når vi ser hverandre igjen neste gang.
Jeg ble sittende her i Bergen hvor jeg ikke har bodd på mange år, livredd for min bror, full av tilsidesatt sorg for min far og uten kjæresten min. På Instagram hadde alle det fint med sol og sommer. Karantenen var over og folk bare koste seg. Jeg måtte reflektere over dette og kom til konklusjonen at jeg selv også kun delte høydepunktene. Alle gode øyeblikk ble filmet og publisert, mens sorg og redsel føltes altfor privat. Jeg synes fremdeles det er vanskelig å dele de sårbare tingene, men jeg ble inspirert av min brors kjæreste som følte på det samme og postet en sterk og ærlig post på sin Instagram, da fikk jeg mot til å gjøre det samme.
For meg er kunst og kreativitet mer meditasjon enn terapi tror jeg. Samtaleterapi og tekst er mer terapi for meg. Jeg vil virkelig prøve å bli bedre på å skrive ned tankene mine for å få det ut av hodet. Jeg gjør det av og til, og det er så godt å bare få det ned, og få prosessert det der og da. Det er klart at alt forsvinner jo ikke, men det blir litt mer oversiktlig når man får det ned på papir. Så det anbefales til alle som føler tankene er kaotisk og altoppslukende.