Kjære regjering. Nå er det snart et år siden Covid-19 gjorde innmarsj i landet vårt og satte alles hverdag på hodet. Siden den gang har det skjedd mye. Vi har vært i lockdown, vi har ikledd oss munnbind og latt det bli en del av antrekket hver eneste dag. Vi har hatt hjemmekontor og hjemmeskole. Vi har fått muligheten til å lære mer om digitale flater, og verdien de kan ha. Jeg har for første gang FaceTimet med besteforeldrene mine, og min sønn peker på telefonen og sier “Ringe mormor og besse?!” hver gang han savner de. Vi har mistet hundrevis av medmennesker til den forferdelige sykdommen. For en påkjenning det siste året har vært.
Vi har vært lydige, vi har respektert smittevernstiltak og lovnader om bedre tider. Men nå er det på tide at dere hører litt på oss. Den siste uken har flere reagert kraftig på at vinmonopolet åpnet igjen på østlandet, etter at det ble begjært stengt lørdag kl 12. Jeg blir glad for å se engasjementet - fordi det tyder på at folk er våken, at folk fortsatt har energi og motivasjon til å skape endring. Bildene man så på lørdag av voksne mennesker som stod i metervis med kø for å få tilgang til alkohol, gjorde meg trist. Det var enda en påminnelse om at psykiatritilbudene ikke er gode nok! At det er så mange voksne mennesker som prioriterer å stille seg i kø for å skaffe alkohol med høy prosent rett før lockdown, tyder på at noe skurrer. Jeg har medfølelse for dem som har funnet sin medisin, og er desperat nok til å reise over kommunegrensene for å skaffe ro. Jeg har medfølelse for dem som er ensom og tenkte at de måtte i alle fall ha et glass vin eller to for å fordøye alt. Jeg har sterk medfølelse for barn som vokser opp med foreldre som må innta alkohol for å klare seg i sin egen kropp. Jeg har medfølelse for alle alkoholavhengige som fikk totalt panikk for å få alvorlige helseskader av abstinensene de fryktet de måtte stå i - alene. For slik er det faktisk - mennesker som lider av alkoholavhengighet er i fare dersom alkoholen plutselig blir revet fra dem. La meg også vektlegge at det er ikke uten grunn at det finnes avrusnings og abstinensbehandling. Det kan potensielt være livsfarlig! Så jeg skal innrømme at jeg ble lettet når regjeringen valgte å åpne polet igjen - fordi det gagner ingen at avhengige skal lide seg gjennom avrusningen alene.
Paradokset i denne saken er dog ikke pol eller ikke pol - det er prioriteringene jeg stusser på. Nå som vi står i en pandemi, og vi vet hvor lange køer det blir når vinmonopolet stenges, hvorfor prioriterer ikke regjeringen å forebygge? Vi vet at det å leve i usikkerhet og distansert fra venner og familie kan føre til psykiske lidelser. Vi vet også at mennesker som har det vanskelig fikk det verre etter pandemien. Rådet for psykisk helse presenterte også hårreisende statistikk om blant annet arbeidsledighet, økt overgrep og utsettelser i psykiatrien. Hvorfor prioriteres det ikke å iverksette konkrete tiltak? Politikerne har vist at de kan iverksette konkrete tiltak ved å åpne polet igjen - hvorfor ikke da agere på det mange roper høyt om, og som vi har ropt om lenge? Hør på oss, vær så snill, ellers vil de køene vi så på lørdag potensielt bli normalen.