Spørsmålene jeg stilte til meg selv i dagboken min i 2015 kan jeg idag 5 år senere svare på med et helt annet perspektiv enn jeg kunne da. Spørsmålene jeg hadde med en negativ undertone da har med tiden fått langt mer konstruktive svar.
Tankesett og hvordan man velger å forholde seg til forskjellige situasjoner og hendelser i livet endrer seg med tiden. Tankene, følelsene, refleksjonene og ikke minst spørsmålene man stiller seg selv og svarene man gir vil endre seg. Jeg har de siste årene erfart et par ting som har vært veldig verdifullt for meg og min livskvalitet. Dagbok er et veldig fint verktøy for refleksjon. Derfor vil jeg bruke denne teksten til å dele noen sider fra min personlige dagbok, som kan vise at vonde tanker og følelser vil endre seg med tiden.
Kjære dagbok!
Det er en helt alminnelig oktoberdag i 2015. Jeg bikker forsiktig bort den ene sofaputa med foten så den faller på gulvet, kryper inn i sofahjørnet og krøker føttene mine sammen. På stuebordet står en kopp med varm sjokolade og krem på toppen. Jeg strekker meg etter koppen og tar en god slurk i håp om at dagen min skal bli litt bedre. Men den smaker trist, nesten som om all smaken er borte. Jeg kjenner noe presse på under øyelokket, og en tåre renner nedover kinnet mitt. Etterfulgt av flere vonde tårer. Tankene raser.
Jeg går mot speilet og stanser brått da jeg ser mitt eget speilbilde. Det har rent mascara nedover kinnene mine, håret mitt er bustete og øynene tårevåte. Jeg ser ikke ut. Jeg er stygg. Tanker som dette raser gjennom hodet mitt. Jeg tar på ny sminke, grer håret og tørker tårene. Ser ut som jeg gjør til vanlig, men er fremdeles stygg. Tanken vil ikke bort. Jeg ser ned på magen min, og prøver å stramme den inn. Ser meg i speilet igjen, men nei jeg er ikke pen.
Hvorfor er jeg så svak og stygg? Hvorfor kan jeg ikke bare ta meg sammen? Hvorfor har jeg det så vondt når jeg egentlig burde være takknemlig og ha det bra? Kommer det til å bli bedre? Sistnevnte tviler jeg på.
Kjære dagbok!
Vonde tanker og følelser vil endre seg. Det er en kjølig november dag 2020. Jeg blar tilbake i dagboken min og finner en side jeg skrev 5 år tilbake med spørsmål jeg stilte meg selv, som jeg nå har funnet noen svar på.
Hvorfor er jeg så svak? spurte jeg meg selv. Lite visste jeg da at det ikke er et tegn på svakhet å gråte. Jeg er en følsom person, og tyr i blant lett til tårer. Jeg kan gråte hvis jeg er rørt, glad, såret, skuffet, lykkelig, hvis det blir for mye, hvis ting gir lite mening- og listen fortsetter. Jeg gråter hvis jeg har det vondt, og spesielt hvis andre har det vondt. Hvis ting er urettferdig, hvis jeg feiler og hvis jeg lykkes. Noen ganger vet jeg ikke hvorfor jeg gråter. Tårer er blant mine metoder for å uttrykke og håndtere følelser, og å tørre å være åpen og ærlig. Jeg gråter fordi jeg har smerte eller glede på innsiden som trenger å komme ut. Ikke fordi jeg er svak.
Hvorfor er jeg så stygg? var også et spørsmål jeg ofte stilte. Svarene jeg ga meg selv da gjorde meg ikke mer tilfreds, men svaret jeg har i dag gjør at jeg i større grad føler meg bra nok. Jeg tenker at vi er vår egen definisjon av skjønnhet. Skjønnhet måles ikke i samfunnets forventinger om hvordan vi skal se ut eller ene og alene i det ytre. Hva vi foretrekker og hva vi synes er fint er subjektivt. Nettopp derfor er det aller beste å være sin egen definisjon av skjønnhet.
Hvorfor har jeg det så vondt? 15 år gamle meg tenkte mye på at jeg egentlig burde være takknemlig og ha det bra. Jeg hadde jo ingen grunn til å slite psykisk? Som bor i et trygt og godt land, er så heldig å ha en familie, gode venner og mange muligheter. Jeg skammet meg mye over å ha det så vondt på innsiden, og følte at jeg bare burde ta meg sammen. Det jeg kan si i dag er at det er mye mer komplekst enn som så. Man kan ha det tøft uten å vite helt hvorfor, det er ikke uvanlig. Noen ganger, som i mitt tilfelle, kan det også hende at man ikke finner årsaken bak før i ettertid. Det er også viktig å huske på at alle har vonde dager og perioder i blant.
Kommer det til å bli bedre? Svaret mitt på den tiden var veldig preget av tvil, og i mange tilfeller utelukkende “ nei, det kommer aldri til å bli bedre.” Dette vet jeg at mange dessverre kjenner seg igjen i. Når man står midt i det så er det vanskelig å se for seg at det er lys i tunnelen. Men det er det. Det blir bedre.
I dag har jeg nye tøffe utfordringer og ubesvarte spørsmål, men jeg har også flere verktøy og et bedre utgangspunkt enn jeg hadde for 5 år siden. Og med det vil jeg skrive under på klisjeene at all erfaring er god erfaring, og at man lærer så lenge man lever. Noe av det viktigste jeg har erfart er at ting endrer seg. Man får nye erfaringer, refleksjoner og verktøy til å takle livets utfordringer. Natten varer ikke for evig selv om det av og til kan føles slik så kjære dagbok og kjære leser: vonde tanker og følelser vil endre seg.