• Sandra Victoria Holst

Hvorfor skal vi ta hensyn?


Illustrasjon: Sandra Victoria Holst

Du er sikkert drit lei av å lese artikler, blogginnlegg, kronikker og captions på Instagram om året 2020. Det ble ikke “vårt år”, men året for avlysning, krise, ensomhet, kjedsomhet og bla, bla, bla. Du, som jeg, er sikkert drit lei av hele pandemien. Om det bare fantes en av-knapp for alt som handler om smittespredning, karantener, restriksjoner og videomøter!


Vi har rundet strømmetjenestene og begynt å se TV-programmer vi aldri ville sett på i vårt før-covid-liv. Animal Crossing og Tiger King var greit tidsfordriv i starten. Nå savner vi hverdagen vi så vidt fikk litt tilbake, men som blir tatt fra oss enda en gang. Vi trenger sosialt samvær, nærhet, moro og påfyll av impulser. Det må da være lov, er det ikke nok nå?


Er det egentlig verdt det?

Vi er mange som har det vanskelig på grunn av restriksjonene pandemien bringer med seg. Mange ofrer mye, og noen ofre er faktisk så store at det gjør vondt langt inn i hjertets innerste kammer. Så mye kan vi da ikke ofre, er det lett å tenke. Er det egentlig verdt det? Vel, svaret på det er både ja og nei. Vi sitter med savn, behov og utfordringer alle sammen, noen mer enn andre. Er det verdt det at jeg, som har skrivebord og velfungerende datamaskin hjemme, studerer hjemmefra? Det er kjempevanskelig å konsentrere seg hjemme! Ensomt er det og. Men om det gjør det lettere og tryggere for en annen uten disse fasilitetene å få benytte seg av lese- og datasal på universitetet, vil jeg si ja. Det er verdt å studere hjemmefra mesteparten av tiden om det gjør at noen av emnene jeg tar kan ha forelesning med fysisk oppmøte en gang i blant.


Jeg vil heller følge restriksjoner og få et par fordeler, enn å være uforsiktig i søken på moro, og miste alle.

Jeg synes det er verdt det å gå eller sykle i stedet for å ta buss om det lar seg gjøre, for da blir det bedre for de som trenger bussen mer enn meg. Sykepleiere på vei til jobb og de som er dårlig til beins for eksempel. Jeg synes det er verdt å droppe den festen med litt for mange inviterte, for å minske risikoen for å miste mer. Blir jeg smittet på den festen mister jeg, eller noen andre, mye. Jeg vil heller følge restriksjoner og få et par fordeler, enn å være uforsiktig i søken på moro, og miste alle.


Se hva jeg ofrer!

Noen ofrer mer enn andre. Selv om alle er i denne pandemi-situasjonen er vi fortsatt i forskjellige livssituasjoner, akkurat som før. Alle har mistet noe, og for mange har de tapene store konsekvenser. “Jeg er så lei av at folk driter i avstand, munnbind og håndvask! Det er så kjipt å ofre mye, for så å se at de ikke gidder å ofre et par ekstra minutter for å vise hensyn engang,” er en replikk jeg har hørt, og sagt, i mange varianter de siste månedene. Vi er mange som ofrer mye for å holde på det viktigste. Noen ganger ofres også det viktigste. Å se noen utsette seg selv og andre for smitte er vondt. Ikke kun på grunn av redsel for selve viruset covid-19, men på grunn av sorgen over hva som blir tatt fra oss når flere deler av samfunnet lukker dørene.


Jeg har vært mye sint. Jeg blir sint på vennene mine når de ikke holder avstand på fest, for jeg vet at et smitteutbrudd på den festen kan gjøre at arbeidsplassen min stenger. Min og mine kollegers personlige økonomi er plutselig avhengig av at mine venner holder avstand på fest. Jeg blir sint på mannen som snek i køen på butikken fordi han så på meteravstanden som en ledig plass. Han er kanskje ikke redd for å bli smittet selv, men jeg er redd fordi hans smitterisiko kan påvirke om behandlingen på distriktspsykiatrisk senter må fortsette å skje over telefon fremover eller ikke. Det er vanskelig for både behandler og pasient å ikke kunne være i samme rom. Jeg blir ufattelig sint på de som skulle ha det litt gøy med å skrive tullenavn og tilfeldige tall på byens utesteders smittesporing. De fikk aldri varselet om at det ble bekreftet smittetilfeller der den kvelden. Om disse personene også ser på meteren som en ledig plass i køen eller tenker det er greit å klemme litt på vennene sine etter alkoholinntak vet vi ikke.


For mange er fest og uteliv viktige arenaer for menneskelig kontakt. Med alkohol som tilgjengelig hjelpemiddel og isbryter samles vi for å snakke, le, danse eller bare være.

Det er sårt å tenke på at noens rampestreker kan føre til at jeg ikke får besøke min syke venninne på sykehuset, uansett hvor mye jeg ofrer selv for å få det til. Jeg er sint på de som ikke respekterer eller anerkjenner hva andre ofrer. For dem som ofrer mye føles dette som et svik og et hån. Behandling og oppfølging av de som trenger det burde få flere og bedre nasjonale tiltak og midler for å kunne gi folk det de trenger under pandemien. Å ofre god helse er ikke verdt det, mens vi venter på (og oppfordrer til) at tiltak skal skje må vi ta hverandres behov og ofre på alvor.


Trendy med munnbind? Illustrasjon: Sandra Victoria Holst

Ta vare på festen

Det er kanskje lett for meg å si at den festen ikke er så viktig, jeg som har både samboer og katt. Jeg som slipper å være alene når jeg er hjemme, som har noen å snakke med, holde rundt og sove ved siden av. Alle er ikke så heldige som meg. Det er naturlig å søke nærhet og selskap for å føle seg mindre ensom. For mange er fest og uteliv viktige arenaer for menneskelig kontakt. Med alkohol som tilgjengelig hjelpemiddel og isbryter samles vi for å snakke, le, danse eller bare være. Jeg er ikke generelt imot fest.


Grunnen til at jeg synes det er verdt å droppe “den festen” er fordi jeg gjerne vil dra på fest. Vår nye hverdag er bygget på helt andre premisser enn det vi var vant til fra før. Alt vi gjør må bli gjort med hensyn, til og med fest. Sier de nåværende restriksjonene at vi må vente med fest, så venter vi. Det er viktig å ta vare på sosiale arenaer og møtesteder. For å gjøre det må vi akseptere og følge tiltakene som blir gjort på disse stedene, og være takknemlig for at vi får være der i det hele tatt.


Misbruker vi tilliten og fortsetter festen som om det var 2019 etter utestedet stenger mister vi hele festen. Om fest er viktig for deg, hva er du villig til å ofre for den?


Vi vil bare ha det bra

Jeg har også gjort feil, selv om jeg tar smittevernet seriøst. I noen øyeblikk med stress har jeg skyndet meg forbi noen og kommet for nære. Jeg har glemt å sprite hendene på butikken og lent meg for nære for å høre hva personen bak kassa sa. På fest har jeg glemt meg bort og satt meg for nære eller tatt noen på armen fordi jeg ikke tenkte meg om. Jeg har latt være å si ifra om noen ikke var forsiktig nok, og jeg har tatt imot noen klemmer fordi det føltes ubehagelig å avvise dem. Vi vil jo bare ha det bra, og det er vanskelig å si ifra.


Det skal ikke være kjipt, slemt, frekt eller flaut å sette grenser.

Feilene jeg har gjort gnager på samvittigheten min. De kan ha ført til at noen følte seg ukomfortabel, og det skal jeg gjøre mitt beste for å ikke forårsake igjen. Jeg vil også bli flinkere til å si ifra til venner og familie når jeg synes de går over grenser. Det skal ikke være kjipt, slemt, frekt eller flaut å sette grenser. Om jeg sier ifra på en ordentlig og saklig måte blir kanskje noen andre lettet, fordi de også var ukomfortable og ikke turte å si ifra.


Det er kult av oss å være bevisst

Det er ikke kult å drite i reglene og retningslinjene, men egoistisk og ignorant. Løft blikket! Er ikke du tungt belastet under pandemien kjenner du garantert noen som er det. Er du ikke tungt belastet nå kan det hende du blir det om situasjonen eskalerer. Uansett om det ikke blir det, og uansett hvor ubetydelig du tror det er, vil dine handlinger påvirke situasjonen. Hver enkeltes handling påvirker andre personer rundt, og vår nasjonale innsats påvirker situasjonen i andre land. Er vi dårlige på smittevern i Norge vil det påvirke andre land. Det er kult av oss å være opplyst, å være bevisste våre egne handlinger og hvordan andre har det. Vi kan ikke rettferdiggjøre vår uforsiktighet med å si at det ikke er så farlig for oss som det er for folk på flukt. Pandemien kan kun stoppes om alle landene bidrar. Viruset har ikke statsborgerskap eller reiserestriksjoner. Om din egen sikkerhet ikke er god nok grunn for deg til å ta smittevern seriøst, vær litt kul og ta en titt på hvilke konsekvenser det har for andre folk, andre grupper og andre land. Driter vi i smittevern kaster vi ikke kun oss selv, men noen andre, inn i flammene. Samarbeider vi skal vi klare å komme oss gjennom. Tenker vi mindre jeg, du og de, og mer vi og oss kommer vi langt.


du finner oss her:

© 2020 by Psyktærlig