• Ingebjørg Blindheim

Hjelp, hva om samfunnet åpner opp igjen?

´´Hvem skulle trodd at det alle ønsker, er en stor frykt for meg. Jeg tror nok flere kan kjenne seg igjen i min frykt, derfor skriver jeg om det, selv om det er skummelt. ´´

Nå nærmer det seg 1 år med unntakstilstand for Norge og resten av verden. Et år med strenge restriksjoner, opphetede diskusjoner i kommentarfelt om de som ikke følger retningslinjene, ingen klemmer eller nærkontakt, og konstant angst for å gjøre noe feil, bli smittet eller bære smitten videre til andre. Et år med ensomhet, livskriser og manglende hjelp for de som sliter. Vi vet allerede litt av de skumle tallene som sier noe om konsekvensene (publisert av rådet for psykisk helse).



(Dette bildet og fakta på bildet er publisert av rådet for psykisk helse, og lånt fra rådet til psykisk helse)


Jeg har alltid sagt at jeg håper samfunnet snart åpner seg igjen. Men jo mer det nærmer seg, jo mer kjenner jeg på hvor mye jeg ikke mener det når jeg sier det. Ikke misforstå, jeg vil at smitten skal gå ned, jeg vil for andres skyld at samfunnet skal åpne. Men jeg kjenner at for meg, så blir det vanskelig. Jeg har slitt med angst hele livet mitt. Når jeg sier hele livet mitt - mener jeg det. Jeg kan ikke huske et liv uten varierende grader og former for angst. Før covid-19 hadde jeg endelig lært meg tørre ta kollektiv transport, reise litt, holde foredrag og mer. Jeg hadde naturlige måter å komme meg ut på, som når jeg måtte handle mat (det var vanskelig før covid, og), jeg drog på konserter, jeg holdt fysiske foredrag og workshoper, jeg gikk i behandling, ble invitert i bursdager og familiebesøk. Selv om det var vanskelig da og, så fikk jeg meg ut. Og jeg håndterte det. Det siste året har man blitt belønnet for isolasjon. Mine naturlige måter å få angsteksponering på, forsvant med strenge retningslinjer, og det ble bedre tilrettelagt for at folk kunne og skulle holde seg inne. Plutselig kunne jeg bestille dagligvarene hjem, jeg kunne tilogmed få de satt utenfor døren uten at jeg trengte møte noen. Plutselig var det ikke lengre fysisk oppmøte på foredrag, konserter eller andre ting. Alt sosialt ble mye vanskeligere både fordi det ikke var lov, og fordi jeg hadde fått en helt ny hverdag som jeg hadde vent meg til. Nå er hver minste sosiale samhandling vanskelig.


Jeg gruer meg til å møte på naboer, fordi jeg tenker sånn over «skal jeg vinke, nå» «skal jeg smile, si hei, eller se i bakken og bare gå?», og hvis jeg for all del ser noe tegn på at jeg tror de synes jeg har oppført meg rart eller vært frekk, kan det forårsake angstanfall og grubling og plaging av meg selv i ukesvis etter vi har snakket. Jeg overanalyserer måten jeg sier hei på, og måten andre tar imot hei-et på. Det å få gode relasjoner og opprettholde de når hver sosiale samhandling er fylt med angst og overtenning fra min side er ikke så lett. Og når samfunnet åpner igjen, blir det veldig synlig for oss som har glemt hvordan det er å være sosial igjen.


Jeg håper folk tar innover seg, forstår og respekterer at alle har opplevd dette året forskjellig, selv om alle på en måte har gått gjennom det samme. Jeg håper dette året fører til mer tålmodighet, forståelse, og nysgjerrighet for hvorfor folk er og gjør som de gjør, istedenfor dømming. Det gjør det enklere for oss som gruer oss til det så mange andre gleder seg til.


- Ingebjørg



du finner oss her:

© 2020 by Psyktærlig