Fra tid til annen får vi spørsmål fra lesere eller noen av dere som følger oss på sosiale medier, og nylig fikk vi en mail fra en av dere. Vedkommende er anonym, men har godkjent at innlegget deles her. Har du spørsmål som en psykiatrisk sykepleier eller noen med brukererfaringer kan svare på? Send det gjerne til oss enten per mail post@psyktaerlig.no eller til en av våre sosiale medier @psyktaerlig.
Hei. Jeg er en kvinne på 24 år som opplever det vanskelig å forandre meg. Veldig mange rundt meg har vansker med at jeg kan endre mening, skifte klesstil eller ta andre valg i dag enn jeg gjorde for 8-10 år tilbake. Nylig luftet jeg ideen om å starte en instagramkonto om åpenhet om psykisk helse, fordi jeg i mange år har levd i skam fordi jeg selv har trengt hjelp, men nå har det mye bedre. Da jeg luftet dette på min egen snapchat, for venner, familie og bekjente var tilbakemeldingene varierte. Noen heiet, andre lurte på hva formålet var og noen sa at jeg var dobbeltmoralsk som ønsket å snakke om dette temaet fordi jeg selv har vært årsak til at andre har hatt det vanskelig.
Det siste der er jeg ikke stolt av - men det stemmer nok, det. Som ung var jeg veldig sint, og behandlet mange av de rundt meg ganske dårlig en periode. Det er noe av grunnen til jeg ønsker å dele: fordi mange reagerer med sinne i vanskelig perioder av livet. Jeg vet at jeg ikke er alene. Alikevel gjør det vondt å vite at andre har lidd takket være min elendighet. Samtidig sier en del av meg at jeg ikke har noe med andres psyke å gjøre overhodet. Noe av det jeg har lært etter mange år i terapi er at andres følelser ikke nødvendigvis gjenspeiler meg. Dersom noen reagerer med sinne, sorg, fortvilelse over ting jeg sier eller gjør, er dette et problem de bør jobbe med og ikke noe som skal lesses over på meg. Det er kanskje en gråsone,men jeg vil tro at unntakene her er mange: Dersom man går inn for å såre noen, har atferd som er krenkende eller opptrer voldelig kan man og bør man ikke fraskrive ansvaret for andres opplevelser.
Men, og dette er det jeg sliter med: Bør handlingene mine, som aldri har vært intensjonelle, fra et tiår tilbake være med på å definere hva jeg kan eller ikke kan gjøre i dag? Kan det tenkes at selv om at jeg har vært ufin mot mennesker i ung alder likevel kan “være et godt menneske” i dag? Jeg kjenner jeg sliter med den tilbakemeldingen - og selv om jeg gjerne skulle tatt det direkte med den det gjelder, så er det lite forståelse å hente. Det er åpenbart et menneske som har følt seg krenket eller såret av meg, bært på det i årevis og nå har dannet seg en mening om hvem jeg er, rent grunnleggende, som menneske. Kan man forandre seg? Jeg opplever selv at jeg er mer opplyst, men går det an? Eller har dette mennesket rett? At jeg i bunn er et kjipt menneske fordi jeg har gjort kjipe ting og sannsynligvis kommer til å gjøre kjipe ting igjen?
Svar:
Hei! Tusen takk for leserinnlegget og spørsmålene fra deg. Interessant og spennende lesning.
Når man blir eldre og kan se tilbake til ungdomstid og barndom er det ofte lettere å forstå hvorfor vi oppførte oss som vi gjorde.
Mennesker har noe som heter forsvarsmekanismer som kan vise seg på mange forskjellige måter. Felles for disse er at de har til hensikt å beskytte personens kropp og sinn. I mitt arbeid med psykisk helse og unge mennesker opplever jeg ofte ungdommer som oppfattes som sinte og frekke. Når vi snakker sammen kommer det frem at de er redd og fortvilet og at de bruker sinnet sitt for å holde andre på avstand. Spesielt mennesker de ikke har fått tillit til enda. De setter opp en garde for å ikke vise seg sårbar, når det største behovet de har er trygghet.
Ordtaket «det beste forsvaret er angrep» er gjenkjennbart for meg som psykiatrisk sykepleier. Når et barn eller en ungdom har utfordrende atferd er det i de fleste tilfeller god grunn for det.
De kan være i en krise hjemme med skilsmisse, oppleve psykisk eller fysisk mishandling, oppleve mobbing og/eller andre ting.
Vi mennesker forandrer oss hele livet. Heldigvis! Tenk om du hadde like lite konsekvensforståelse som en 4-åring når du var 20, 40 eller 60? Det hadde vært en dårlig kombinasjon. Miljø, mennesker, livssituasjoner og livsfaser påvirker oss mennesker og endringer som skjer i oss gjennom livet. Prøv å holde på at du har mennesker som heier på deg og ditt ønske om en instagramkonto med åpenhet. Uansett hva vi gjør i livet vil det alltid være noen som er uenig eller har noe negativt å si. Jeg syns du er tøff som ønsker å dele din erfaring. Det kan være til stor hjelp for andre.
Som jeg ofte sier til mine pasienter når de forteller meg at de er vanskelig å ha med å gjøre;
Du er ikke vanskelig, men du HAR det forferdelig vanskelig. Det er en vesentlig forskjell.
Det at du skriver dette til oss viser at du har god forståelse av hva utfordringene har vært. Ingen mennesker er definert som kun gode eller onde. Vi har nok alle med oss begge deler. Jeg tenker at de som er låst i hvem du var i fortiden, og ikke vil akseptere at du har endret deg ikke nødvendigvis er mennesker du trenger å ha i livet ditt. Bruk tid på det som gir deg energi, ikke det som tapper deg. Bruk tid på mennesker som gjør deg godt og sorter bort alle venner og bekjente som ikke er god for deg.
Tørr å vise hvem du er, vær åpen om du ønsker det og ta vare på deg selv!
Med vennlig hilsen
Birthe Schjerven, Psykiatrisk sykepleier
Birthe@psyktaerlig.no