Tabuprisen 2020 - Ingebjørgs tale

Oppdatert: sep. 22


Illustrasjon: Karoline Rørtveit Thorbjørnsen


Denne uken har vært helt spesiell! Vi i Psyktærlig fikk beskjed for flere uker siden om å holde av 26.august fra kl 11-12. Ingebjørg visste hva som skulle skje - men for oss andre var det en overraskelse frem til i onsdag. Og gjett om vi ble glad?!


Ingebjørg ble tildelt Tabuprisen 2020 for sitt arbeid både med Psyktærlig og andre ting hun har gjort de siste årene. Hun har de siste årene opplevd å miste mange til selvmord, og har viet tiden sin til å ikke miste flere. Gjennom Innafor-serien gav hun oss alle et innblikk i det lukkede miljøet på Instagram. Det er så fortjent at akkurat hun mottok denne prisen - og vi er så stolt. Ingebjørg sin takketale er så ufattelig viktig at vi ønsker at alle skal lese den. Derfor deler vi den her:



Sommeren i fjor ble jeg innlagt på psykiatrisk fordi jeg følte at hele livet gikk i grus, og at jeg ikke hadde en mening eller betydning i verden. Jeg fikk ikke studieplass som jeg hadde kjempet med nebb og klør for i alt for mange år, jeg mistet enda flere nære til selvmord og hele livet gikk i grus føltes det som. Hadde noen fortalt meg da at jeg kom til å stå her og motta tabuprisen. En så viktig, stor og betydningsfull pris. Nei, da hadde jeg trodd du hadde fått i deg noe rart og at du trodde jeg var en annen.


Jeg er så takknemlig for at de har valgt akkurat meg i år til å få prisen. Noen sier at priser ikke er viktig, men for meg symboliserer det at folk faktisk lytter og at folk bryr seg. Og at det jeg skriker høyt om ikke bare er viktig for meg, men er en kamp vi kan ta sammen. En kamp om et tema mange synes er vanskelig, men som er for viktig til å ikke snakkes om.


Denne prisen her deler jeg med Annemarte Moland, Vilde Bratland Erikstad og Lars Kornelius Noer fra NRK, siden de løftet stemmen min så jeg ble hørt. Den er også resten av gjengen i Psyktærlig og Tale Maria Krohn Engvik sin, kampen hadde vært mye mer ensom og tung uten dem, og det å ha andre å kjempe med er gull verdt. Denne prisen er og for Karianne, Cecilie, Andrine, og de over 20 andre jeg er glad i som jeg har mistet til selvmord eller annen psykisk lidelse, som er motivasjonen bak at jeg i det hele tatt orker. For det er en tung kamp å ta, men utfallet om vi ikke tar den er tyngre. Og jeg lover, å aldri slutte kjempe for de som ikke makter. Og for at hjelpen i Norge skal bli såpass god at ord blir tatt på alvor før det blir så galt at man ikke vil være tilstede i verden lengre. Jeg håper fokuset dette temaet får gjør at politikerne, ledere og de som styrer Norge og helsevesenet skjønner at det som er gjort til nå tydelig ikke har virket, og at vi må tenke nytt. At brukererfaring og fagpersoner sin erfaring bør vises i nye tiltak og handlingsplaner. Det er på tide høre på de som kan dette bedre enn noen andre - de med erfaring fra å selv være den som har det vanskelig, og de som har erfaring med å prøve å hjelpe dem. Det fine er at dette kan gjøres noe med, men da må vi stå sammen og høre på hverandre!


Nå som det skal komme en ny handlingsplan, her er mine og det lukkede miljøet på Instagram sine innspill til hva som bør være med i den, og tilbakemelding på det lille som er delt av den til nå:


Det dør fortsatt mennesker hver dag til selvmord i Norge. Faktisk flere hver dag. Derfor må handlingsplanen bli mer konkret enn det jeg har sett av den til nå. Dere sier dere skal kartlegge, men det hjelper ikke kartlegge etter selvmordene er begått. Da er mennesker allerede vekke. Årsakene til at folk tar selvmord er like mange som det finnes mennesker med selvmordstanker. Det er ingen fasit. Vi må finne ut hvorfor folk har selvmordstanker i utgangspunktet. Og det kan vi gjøre med for eksempel timen «livet» som Forandringsfabrikken har prøvd ut på forskjellige skoler. Vi må lære om følelser, livets oppturer og nedturer på skolen, så vi er bedre rustet til å håndtere livet når vi en dag skal klare oss selv.


Vi må ha mye bedre skolehelsetjeneste. Helsesykepleiere på alle skoler, mye oftere enn de er nå!


Det trengs mange flere behandlere og døgnplasser! Politikere og andre skriker ut: SØK HJELP NÅR DU HAR DET VANSKELIG. Men hvor skal vi be om hjelp når det ikke finnes tilstrekkelig med god nok hjelp? Det er ikke sånn at man kan redde noen ved å bare gi dem hjelp, hjelpen må være nyttig også!


Takk for meg.


du finner oss her:

© 2020 by Psyktærlig