top of page
  • Psyktærlig

STINA TALLING: OM ANGST

Tekst

Karoline Thorbjørnsen

 

Sotrajenta Stina Talling har nærmere 181 000 følgere på sosiale medier, og markerte seg tidlig som en av de første youtuberne i NorgeTil tross for at hun fikk andre til å le, og ifølge seg selv er veldig glad i livet, landet det plutselig et mørke over Stina.


- Jeg hadde det rett og slett helt grusomt. 


Det er lite som tyder på at den glade, sprudlende jenta som kommer gående inn på Media City Bergen har erfart å ha det så vanskelig at håpet nesten slukket. De siste årene har hun vært programleder i serien Friår, blitt signert med Sony Music og vært artisten bak Bli med-sangen “Mer enn god nok.”. Alt dette med en kontrollerende angst latent i kroppen. Det startet da hun var liten. I blant galopperte hjertet hennes og gjorde henne andpusten. “Sikkert en hjertefeil” tenkte Stina, helt frem til hun som 17-åring fikk beskjed av legen at hun hadde panikkangst. Hun valgte tidlig å være åpen om det med følgerne sine.



- Det var en så stor del av hverdagen min, og det føltes helt naturlig å snakke om det. Jeg ønsket også å skape en åpen dialog slik at det blir lettere å både hjelpe hverandre og lære av hverandre. 


- Hvordan har reaksjonene på åpenheten vært, da? 

- Jeg har bare positive erfaringer med å være ærlig om angsten. Jeg merket at da jeg begynte å være åpen med venner og familie så fikk de en helt annen forståelse for hvorfor jeg plutselig måtte gå midt i middagen eller hvorfor jeg ikke hadde lyst å bli med på kjøpesenteret. Det har bare vært positivt! Selv på nett har mottakelsen vært positiv, sier Stina. 


Selvsagt har det vært noen små stikk her og der, men det har vært mest myter om angst som jeg ikke føler handler om meg personlig, som at angst bare er en unnskyldning for å være lat. Det har jeg ikke tatt til meg i det hele tatt. 


Tøft for pårørende

Åpenheten med de nærmeste har vært en læringskurve for henne og de rundt. Det å være pårørende er ikke en lett oppgave, og det forstår Stina godt. 


- Det er nok tøft å være pårørende, men for meg var det viktig at jeg slapp å høre det da det stormet som verst. Om jeg skal gi et tips til pårørende så er det å være sterk nok til å være til stede. Stå i angsten med den som har det vanskelig, vis at du tåler dem og hør podcasten “Noia” - spesielt episoden om det å være pårørende. Den viste jeg til mamma fordi hun ikke skjønte så mye, men etter at hun hørte den så forstod hun veldig mye mer. Også er det viktig at selv om det er vanskelig for pårørende, så må man være sterk for den som sliter. Ikke få det til å handle om deg. Aldri si: Nå begynner jeg å bli litt lei av denne angsten og depresjonen din.


Ikke småligjør problemet. Ikke si “kan du ikke bare være med?” da småligjør du problemet. Si heller “ Jeg skjønner at det er vanskelig, men skal vi prøve i dag?” 


Til og med hennes største lidenskap i livet fikk bøte med takket være angsten. Musikken har nemlig både vært en venn og noe som var skremmende for henne i den perioden angsten regjerte som verst. For selv om hun forsvant inn i en angstfri verden og fikk hvilepuls av å spille gitar og synge, så var tanken om å dra i studio skremmende.




- Jeg hadde så mye angst at det var helt grusomt. Jeg turte ikke å gå i studio, fordi jeg var redd angsten skulle komme der også og ødelegge studio-opplevelsen. Men på den andre siden var det ofte sånn at om jeg hadde litt angst, så tok jeg frem gitaren for å spille litt, og da gikk det over. For jeg går inn i en helt annen verden. Sånn var det også da jeg først hadde kommet på scenen også -  da gikk det fint. Den har hjulpet på et vis, men samtidig vært veldig utfordrende siden det har vært en jobb og ikke bare en hobby. 


Dersom hun ikke hadde vært så åpen om angsten hun har levd med de siste 3 årene, så hadde sannsynligvis ingen utenom de nærmeste visst det. For gjennom 3 år med en panikkangst så heftig at hun ikke turte å kjøre bil eller dra på besøk til venner, og kastet opp før hun skulle opptre, så har hun både fullført videregående og stilt opp på alle musikkjobber hun har hatt. 


- Det var rett og slett helt forferdelig. Jeg følte at livet stoppet opp, uten at jeg hadde noe som helst kontroll. Jeg prøvde alt uten noe særlig effekt; Yoga, terapi, gå turer, krystaller, hypnose. Til slutt orket jeg nesten ikke mer. Bare det å gå til postkassen ble nærmest umulig. 


Etter 3 år med utallige forsøk på å få det bedre gjennom knallhard jobbing i terapi, fysisk aktivitet og andre alternative metoder, gikk Stina med på å forsøke medisiner. 


- Jeg var ganske skeptisk til medikamenter, og har alltid vært det - selv paracet sliter jeg med å ta. Men jeg er så glad for at jeg gjorde det - for livet mitt har virkelig blitt enormt mye bedre. Angsten er der enda, men nå føles det ut som at jeg kontrollerer den og ikke motsatt. 


Ting å gjøre selv

Likevel hender det at angsten blusser opp, og da benytter Stina seg av ulike metoder for å finne tilbake til den indre roen. 


- Noe av det første jeg gjorde var å lese meg opp på angst og de fysiologiske prosessene som skjer i kroppen. Da kan jeg alltid minne meg selv på hva som egentlig skjer når angsten tar for stor plass. Ellers pleier jeg å puste i firkant, slå på fingertuppene eller lete rundt i rommet etter 3-3-3: 3 ting du kan se, lukte og høre. På denne måten flyttes fokuset bort fra det indre. 


Til andre i lignende situasjon har Stina en klar beskjed: 

Gjør deg selv klok; les deg opp på det og bruk informasjonen når angsten forsøker å ta kontroll på deg. Det finnes hjelp, og hvis de du prøver å strekke deg ut til ikke hjelper, gå videre til neste. Det finnes alltid et lys i tunnelen, og det blir bedre!

Comentarios


bottom of page