Denne måneden er det meg, Karoline, som får æren av å skrive lederen. Det syns jeg passer bra med tanke på at november er måneden for diabetes. Den 14. november er verdensdagen for diabetes - en viktig og vanskelig dag for meg. I en perfekt verden ville jeg gitt diabetesen min større plass, både i møte med andre og her i Psyktærlig. Jeg vet at mange som følger oss også har diabetes type 1, og jeg får stadig meldinger om jeg kan skrive mer om den. Til dere vil jeg si; jeg prøver, og skal fortsette å prøve! For å forklare hvorfor denne dagen er vanskelig må jeg grave dypt i meg selv og vise en side av meg selv jeg ikke liker; den sårbare.
De siste årene har jeg hatt et anstrengt forhold til meg selv. Det er mange som har det, tenker kanskje du, og vet du hva? Det tenker jeg også. Det gjør meg trist at flere kjenner på samme oppgittheten, tristheten og irritasjonen over hva, hvem eller hvordan de er. Som ung brukte jeg mange år på å ha et anstrengt forhold til både meg selv, foreldrene mine, venner, mat og kropp - for å nevne noe. Så anstrengthet, selv om det ikke er et ord, har jeg kjent på i mange år. Forskjellen på da og nå er ikke bare tid, det er også hva jeg finner vanskelig. Før var det konkrete ting, som kroppen min; magen, rumpen, håret, smilet. Det var konkrete matvarer. Men nå? Nå har jeg et anstrengt forhold til diabetesen min. Diabetes type 1. Og det er noe av det vanskeligste jeg har stått i.
På den ene siden skal jeg være min egen medisinske behandler. Jeg skal ivareta og sørge for at kroppen min får det den trenger av mat og insulin, sånn at diabetesen er fornøyd og ikke dreper meg. På den andre siden har jeg lyst å dra diabetesen min ut av kroppen min og skrike “hva gjør du her?”. Å ha et ambivalent forhold til en diagnose jeg er bundet til for resten av livet er ikke bare tabu, men også vanskelig å forholde seg til for de som ikke har kjent det selv. “Du må bare akseptere det”, “prøv å ikke tenk på det”, eller “legg følelsene til side” er ting jeg har hørt av mennesker jeg vet bare forsøker å vise omsorg. For meg som står på mottakersiden er det bare vås. Det hjelper ikke, uansett hvor mye kjærlighet som ligger i ordene.
Jeg vet ikke hva kuren mot dette anstrengte forholdet er, eller hvordan man kommer seg ut av det, men jeg har bestemt meg for å prøve. I fjor startet jeg prosessen ved å bli med i en gruppe for mennesker med diabetes type 1, noe som har vært viktigere for meg enn jeg trodde. Det var steg én. Siden da har jeg kommet langt. Dersom prosessen fra denne ambivalensen startet til den skal slutte er en stige, vil jeg si at jeg i dag har kommet nesten halvveis opp. Jeg har tatt meg en pause her og der. En hviledag for å finne pusten, før jeg kaver meg videre, steg for steg. Det neste steget har vært klart for meg lenge, og det er: Jeg må skrike. Skrike ut hva diabetes kan være. Hvordan det kan være å leve med diabetes. Siden jeg ikke kan fjerne diabetesen fra meg selv, uten å samtidig fjerne meg selv, må jeg skrike på en annen måte. Fortelle! Formidle! Og det vil jeg gjøre gjennom å dele både tekster og filmer jeg har produsert og redigert. Om én person lærer en ny ting er målet mitt nådd.