• Lene Torgersen

Min vei til balanse og stabilitet

⚠️Advarsel: omhandler opplevelser med selvskading


"Jeg sier ikke at fysisk aktivitet er en mirakelkur, men for meg har det, kombinert med riktig medisinering, behandling og god oppfølging i psykiatrien, vært nøkkelen til å ha klart å komme dit jeg er i dag."


Foto: Privat

Jeg har slitt psykisk så lenge jeg kan huske. Jeg har minner helt tilbake til barnehagealder med det jeg i dag kjenner igjen som panikkanfall, men de psykiske problemene ble først veldig synlig i starten av tenårene da jeg begynte med selvskading for å håndtere følelsene mine. Selvskadingen ble min livbøye. Så lenge jeg kunne dytte bort de vonde tankene med vonde sår, klarte jeg å leve.

Da jeg ble 18 år hadde jeg skadet meg så mye at jeg ble innlagt på Østmarka psykiatriske sykehus i Trondheim, og etter å ha vært der en stund ble jeg utredet og fikk diagnosen Bipolar lidelse type 2. Etter jeg fikk den diagnosen begynte ting å gå bedre, men selv om det gikk bedre var det ganske tydelig, i hvert fall for de rundt meg, at det ikke gikk bra. I 2012 ble jeg nok en gang innlagt; denne gangen på Tiller DPS. Her begynte jeg så smått å åpne meg opp om at jeg hadde blitt utsatt for overgrep som barn. Etter noen uker på Tiller DPS fikk jeg diagnosen PTSD. Det skulle gå mange år før jeg sluttet, men da jeg ble mamma tok jeg et ganske bevisst valg om å ikke skade meg selv mer. Jeg ville ikke være en mamma som gjorde dette mot seg selv. Det som ikke var så bevisst var at jeg byttet ut selvskadingen med overspising. Jeg gikk fra å dytte unna følelsene mine med smerte, til å dytte dem ned med mat. Til slutt endte jeg opp med å bli ganske overvektig, og det var først da jeg skulle få hjelp med det, at jeg fant den mestringsstrategien som i dag gjør at jeg er så stabil som jeg er.

Lene Torgersen
"(...) den største endringen som skjedde var på min psykiske helse" - Lene Torgersen (Foto: Privat)

Da jeg fikk hjelp med å endre livsstilen min var sunt kosthold og fysisk aktivitet en stor del av den reisen. Selv om målet med det var å få hjelp med overvekten, viste det seg at den største endringen som skjedde var på min psykiske helse. En hverdag som var bygget på rutiner av sunne og regelmessige måltider, jevn søvnrytme og regelmessig fysisk aktivitet gjorde at jeg var mer stabil psykisk enn jeg noen gang hadde vært før. Jeg hadde jo lært om viktigheten av sunt kosthold og fysisk aktivitet på psykoedukasjonskurs, men det ble nærmest bare nevnt i forbifarten. Jeg forsto ikke selv hvor positiv innvirkning det kunne ha før jeg erfarte det.

Veien til et sunt forhold til mat og fysisk aktivitet var dog fortsatt ikke enkel. Jeg trengte tid før jeg fant en balanse. Jeg gikk fra å spise alt for mye, til å spise alt for lite. Jeg gikk fra å aldri trene, til å trene alt for mye. Jeg gikk fra å dytte ned følelsene med mat til å dytte dem unna med smerten sultfølelsen ga meg. Heldigvis ble dette fort plukket opp av helsevesenet før det ble noe stort helsemessig problem. I dag har jeg funnet en sunn balanse, og bruker fysisk aktivitet og sunt kosthold som en grunnmur jeg bygger mine hverdagsrutiner på. Jeg sier ikke at fysisk aktivitet er en mirakelkur, men for meg har det, kombinert med riktig medisinering, behandling og god oppfølging i psykiatrien, vært nøkkelen til å ha klart å komme dit jeg er i dag.

Jeg har vært ute av arbeidslivet de siste ni årene, og nå har jeg omsider endelig begynt å bevege meg tilbake ut i det. Jeg har begynt å utdanne meg som personlig trener og kostholdsveileder. Det å få fysisk aktivitet og sunt kosthold som en naturlig del av min hverdag har gjort så mye med mitt liv at nå når jeg skal begynne å jobbe igjen, vil jeg jobbe med å hjelpe andre med det som har gjort så mye i mitt liv, nemlig å finne gleden i fysisk aktivitet og trening. Det gjør jeg også i SoMe, blant annet på min Instagram-konto hvor jeg deler fra hverdagen med psykiske lidelser og om hvordan trening, og da spesielt løping, har blitt en av mine mestringsstrategier. Men først og fremst prøver jeg å dele håp. Håp om at det går an å finne en vei ut av mørket, at det finnes en løsning selv om man kanskje ikke alltid klarer å se en, og at livet er verdt å leve selv om det av og til gjør så vondt at man glemmer nettopp det.