Den kreftsyke mannens verktøykasse


Illustrasjon: Sandra Victoria Holst

Fremtiden er vanskelig å forutse, men Jørg visste allerede som barn at det var Norge som var hjemme for han. Drømmen startet en sommer på familieferie, og ble virkelig i 2003 da den ferdigutdannede Jørg pakket og kjørte flyttelasset fra sør-vest Tyskland. En ny start ledet til ekteskap, hund, leilighetskjøp og jobb i Bergen. "Perfekt liv, egentlig" skriver han til oss. Jørg er i dag 43 år gammel, og livet har tatt mange vendinger etter legene oppdaget en hjernesvulst i 2014. Uføre, skilt, hundeløs, og en engasjert støttespiller for andre som har fått livstruende sykdom kastet inn i livet. "Det høres kanskje merkelig ut, men jeg elsker livet mitt". Jørg skriver:




Det er ting jeg aldri hadde trodd at jeg kom til å måtte sette meg inn i. Selvmord hos kreftpasienter er definitivt en av disse.


Det har ikke vært planlagt, men etter at to bekjente av meg tok livene sine i kjølvannet av en kreftdiagnose så var det bare slik det ble. Jeg har nesten helt fra starten vært en av de som mente at menn på generelt grunnlag er nødt til å øve seg i å være mer åpen om følelsene rundt en alvorlig sykdomsdiagnose. Ikke for å bygge opp en hær av "grinete, veike sutrekubber" men for å på generelt grunnlag utvide verktøykassen menn kan bruke når vi er konfrontert med en potensiell livstruende diagnose.



Livet etter diagnosen er som et kjært objekt som trenger å bli fikset, og skal det bli skikkelig så må vi ha kunnskap om bruk av de nødvendige verktøyene. Hammer går mot spiker, skrutrekker går mot skruene. Rett verktøy for rett oppgave, og resultatet blir slik det skal være: ordentlig og forhåpentligvis noe vi kan leve med. En alvorlig kreftsykdom er ikke bare en fysisk påkjenning som kan bekjempes med styrke og utholdenhet. Det er en sosial påkjenning også når vi kan miste evnen til å jobbe, kjøre bil eller gå på gym. Mange menn mister en stor del av sitt sosiale nettverk når jobb og idrett forsvinner sammen med statusen det måtte bety for den enkelte. Mens det samme er sant for kvinner, så har kvinner for det meste et sosialt nettverk utenom disse arenaene, og mer enn det, en kultur til å ta opp problemer som oppstår av en vanskelig situasjon i samtale med familie og venner.

Hvorfor kan det være problematisk for oss menn når vi ikke har det?



Rett verktøy for rett oppgave, og resultatet blir slik det skal være: ordentlig og forhåpentligvis noe vi kan leve med.

Jørg Haenicke. Foto: Privat

Det første året etter diagnosen kan oppsummeres rimelig universelt. Diagnosen blir mottatt med sjokk, nummenhet, en periode med benektelse og deretter en tid med sorg. Samtidig mottar vi en stor haug med informasjon som skal fordøyes. Diagnose. Utsikten framover. Behandlingsplan. Spørsmålene om vi kan bli friske igjen, eller om vi må regne med at vi kommer til å dø altfor tidlig fra familien vår. Fra våre venner. Det er en kaotisk periode der vi begynner behandlingen. Stråling. Cellegift. Og om vi sier det høyt eller er stumme, det første året etter diagnosen er ordentlig tøft. Å si det høyt bør ikke sees på som veikt eller svakt. Ordene vi bør bruke er 'ærlig' og 'realistisk'. Det første året inn i livet etter diagnosen, mener jeg, setter tonen for reisen framover.


Denne reisen er en psykisk utfordring like mye som den er fysisk. Når vi ikke adresserer det som er minst halvparten av reisen med alvorlig sykdom utsetter vi oss selv og våre nærmeste for en ekstra belastning og en økt risiko. Når det gjelder prevensjon av selvmord, så sees det ofte etter tegn for håpløshet, oppgitthet og fortvilelse. Akkurat de følelsene en "sterk mann" ikke ønsker å vise sine nærmeste. Men er det virkelig et problem? Ja. Når risikoen for at en mann med kreft tar livet sitt i det første året etter kreftdiagnosen er dobbelt så høyt, og i noen tilfeller firedobbelt, sammenlignet med befolkningen ellers så er det absolutt noe menn med alvorlig sykdom bør begynne å ta på alvor. Og faren begrenser seg ikke til alvorlig sykdom. Menn topper selvmordsstatistikken allerede fra før av. Tid for å snakke om det fordi... Stillheten koster liv.

tekst: Jørg Haenicke

du finner oss her:

© 2020 by Psyktærlig