Det som er det verste med angst - bortsett fra de kroppslige reaksjonene, er at om du prøver å forklare hvordan angst er til noen som aldri har hatt det, så vil de ikke forstå. Du kan forklare og beskrive så detaljert du klarer, men de vil fortsatt ikke forstå. De kan ha en forståelse for at det er vanskelig, men de vil ikke skjønne hvordan det faktisk er.
Derfor er det dessverre mange som sliter med angst som blir møtt med kommentarer som:
«du er bare lat»
«du kan jo bare tenke på noe annet»
«du må prøve å ta deg sammen»
Hvis det virkelig hadde vært så enkelt, så hadde man jo «tatt seg sammen» for lenge siden. Det er ingen som ønsker å ha angst, for angst er faktisk helt jævlig. Man ber ikke en person med brukket ben om å ta seg sammen, man er et medmenneske og viser respekt og omsorg. Sånn skal det være og sånn skal også folk med angst bli møtt.
Angsten kan ofte være helt usynlig. Det vises ikke alltid på utsiden, men på innsiden står alt i fyr og flammer og man bruker de få kreftene man har igjen på å stå i det til stormen har lagt seg. For det føles ut som en storm. Et uvær uten like. Heldigvis finnes det mennesker der ute som - selv om de ikke nødvendigvis forstår-viser omsorg og står som fyrtårn å loser vei inn til en trygg havn når stormen uler.
Et lite tips: alltid vær et fyrtårn. Ikke vær et uvær.
Comments